Straffbare forhold i konkurs

Konkurskriminalitet

Konkurskriminalitet har ingen legaldefinisjon. Det kan omfatte flere ulike lovbrudd, og forekommer i mange ulike varianter. Noen handlinger gjennomføres av et større nettverk av organiserte kriminelle, mens andre foretas ubevisst etter langvarige økonomiske problemer. Felles for de aller fleste straffbare forhold i konkurs, er at det dreier seg om økonomisk kriminalitet og som regel er motivert av et ønske om å berike seg selv eller andre på kreditorenes bekostning.

Arbeidet med straffbare forhold i konkursbo

Etter konkursloven har bostyrer en lovbestemt plikt til å foreta undersøkelser knyttet til straffbare forhold i det konkursrammede selskapet. På bakgrunn av denne plikten gjennomføres det i ethvert konkursbo bestemte undersøkelser for å avdekke mulige straffbare forhold. Et eksempel på en slik undersøkelse er en gjennomgang av selskapets transaksjonsliste/kontohistorikk. Et sentralt spørsmål er hvordan selskapet har blitt finansiert og hvor pengene har tatt veien. Ikke sjelden ser vi at det er foretatt overføringer til nærstående rett før konkursen er et faktum.

Regnskapsføring i krisetider – en nødvendighet

Det vanligste lovbruddet som avdekkes under konkursbehandling er regnskapslovbrudd. Et mangelfullt regnskap kan skyldes flere ting. For eksempel kan det være unnlatt bokføring, fiktive utgifter, uriktige bilag etc.

En vanlig fallgruve i nedgangstider er at de administrative oppgavene nedprioriteres. Norge har regler som innebærer en streng bokførings- og regnskapsplikt. Det er viktig å merke seg at det ikke er straffbart å gå konkurs eller å ha økonomiske utfordringer. Et regnskap som reflekterer dette, er derfor verken «avdekkende» eller «straffbart». Det er imidlertid straffbart å unnlate bokføring eller å manipulere regnskapet. Et overordnet råd er derfor å prioritere de administrative oppgavene, også i krisetider.

Økonomiske disposisjoner

Det er dessverre fortsatt en nokså vanlig misoppfatning at aksjonærene kan disponere selskapets midler etter eget ønske. Både aksjeloven og straffeloven inneholder bestemmelser som regulerer muligheten til å disponere fritt over selskapets midler. For eksempel fastsetter aksjeloven at utbytte må ligge innenfor en fastsatt ramme og uansett bare kan utdeles dersom det er forsvarlig sett hen til selskapets økonomi. I et selskap som er på vei mot konkurs, vil utdeling av utbytte sjeldent eller aldri anses som forsvarlig, og verste fall kan utdeling av utbytte være straffbart.

Det samme gjelder for selskapets eiendeler. Både før og under en konkurs er det regler som regulerer hvordan eiendelene kan fordeles. En typisk feil som begås når konkursbehandlingen har startet, er at ledelsen unnlater å oppgi alle eiendeler som selskapet besitter. Uavhengig av verdi anses det som boforringelse, og er et straffbart forhold.

Forfordeling av kreditorer

En annen typisk fallgruve er at styreleder eller andre ansvarlige i selskapet ønsker å rydde opp forut for en konkurs. Et eksempel er der nærstående har lånt selskapet penger. Styreleder kan da føle en personlig forpliktelse til å betale tilbake til nærstående før selskapet går konkurs. Selskapet har imidlertid ikke tilstrekkelig med midler til å tilbakebetale alle kreditorene. Følgelig er det bare den nærstående som får tilbakebetalt sitt lån. I praksis har da selskapet forfordelt en kreditor. Det er et grunnleggende prinsipp at alle kreditorer skal behandles likt. Dette vil derfor være ulovlig kreditorbegunstigelse i henhold til straffeloven, og ledelsen har dermed begått en straffbar handling.

Oppbudsplikten

I Norge er det en lovfestet plikt til å begjære oppbud dersom selskapet er insolvent. Det kan for mange oppleves som et nederlag å gå konkurs. Det kan føre til at flere forsøker å holde virksomheten gående lenger enn det som er forsvarlig, og at den i realiteten drives på kreditorens regning. Det er derfor viktig å huske den lovpålagte plikten. En kreditor kan samtykke til fortsatt drift der det er «lys i enden av tunnelen». Det er likevel viktig å informere selskapets kreditorer om situasjonen og eventuelt be om samtykke til fortsatt drift. Det er altså ikke straffbart å gå konkurs, men derimot straffbart å drive virksomheten utover det som er forsvarlig og på kreditors regning. Her syndes det dessverre forholdsvis ofte.

 

Artikkelen har tidligere vært publisert i Finansavisen