Småkravsprosess i skattesaker

Forenklet behandling der tvistesummen er under kr 250 000

Reglene om småkravsprosess ble innført i 2005. Formålet med reglene er å forenkle behandlingen av saker i tingretten der tvistesummer er under kr 250 000.

Reglene bygger på et proporsjonalitetsprinsipp og gir rom for en mer fleksibel og uformell saksbehandling, slik at sakene kan behandles mer tids- og kostnadseffektivt. Bak proporsjonalitetsprinsippet ligger det at partene bør søke å løse saken på en enkel og rimelig måte når tvistesummen er forholdsvis liten.

Reglene om småkravsprosess oppstiller derfor en begrensning som innebærer at den som vinner saken som utgangspunkt ikke kan kreve erstattet utgifter til advokat som overstiger 20 prosent av tvistesummen. Det er viktig å merke seg at tvistesummen i skattesaker ikke er den nominelle verdien av for eksempel inntekts- eller fradragsposten det tvistes om, men den verdien dette utgjør i fastsatt skatt for skattyter.

Småkravsprosess i saker mot staten

Proporsjonalitetsprinsippet gjør seg best i saker mellom parter med tilnærmet like forutsetninger. Partene vil da måtte være kostnadsbevisste, siden de begge risikerer å måtte bære egne saksomkostninger selv om de skulle vinne frem med sine krav.

I saker mot staten står hensynet ikke like sterkt. Til forskjell fra saker mellom privatpersoner, hvor partene ofte er selvprosederende, er staten som oftest representert av Regjeringsadvokaten eller advokater fra større forretningsjuridiske advokatfirma.

Statens egne omkostninger til advokatbistand i skattesaker som går etter reglene om småkravsprosess vil ofte langt overstige det som kan kreves av motparten, og det staten måtte vinne i skatt utlignes av kostnadene til advokatbistand. For skattytere som vinner mot staten vil begrensningene i retten til å få sine sakskostnader dekket, medføre at skattyter uansett lider et tap. Manglende rett til dekning av sakskostnader fører til at skattyter enten er selvprosederende, eller velger å ikke gå til sak selv om Skatteetatens vedtak er feil.

Reglene om småkravsprosess vil derfor kunne være til hinder for en rettferdig rettergang, da partene reelt sett ikke har adgang til samme juridiske bistand.

Grunnvilkår og beregning av tvistesum

Generelt skal saker med en «tvistesum» under kr 250 000 behandles etter reglene om småkravsprosess. Det må derfor alltid foretas en vurdering av tvistesummens størrelse.

Dette vil kunne komme på spissen i skattesaker, da tvistesummens verdi skal settes til «den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunktet kravet bringes inn».

Dette betyr at verdien som utgangspunkt skal settes til den skattemessige verdien av kravet, hvilket kan illustreres med følgende eksempel:

Staten har nektet Selskap A å skattemessig fradragsføre en kostnad på kr 1 000 000. Dersom en slik fradragsføring nektes vil selskapets betalbare skatt øke med kr 220 000, gitt en skattesats på 22%.

Tvistesummen skal derfor settes til kr 220 000, og saken skal som utgangspunkt behandles etter reglene om småkravsprosess.

Dersom saken gjelder en privatperson, blir spørsmålet om beregning av tvistesummen vanskeligere. Dette fordi fastsatt skatt vil avhenge av skattyters øvrige inntekter og marginalskattesats. Dette vil kunne medføre at to tvister som gjelder samme problemstilling og samme beløp før skatt, skal behandles etter ulike prosessuelle regler utelukkende på grunn av forskjeller i skattyternes øvrige inntekter - som ikke er en del av saken.@

Begrensninger i saksomkostninger

Verdifastsettingen har som nevnt, betydning både for om en sak skal behandles etter reglene om småkravsprosess, og senere for beregningen av størrelsen på erstatning for saksomkostningene som kan kreves tilkjent.

Som utgangspunkt har den som vinner saken, krav på full erstatning for sine saksomkostninger. Reglene i småkravsprosess oppstiller imidlertid en begrensning i erstatningen som kan kreves for kostnader til advokatbistand. Slike kostnader kan som utgangspunkt bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 50 000. Den øvre terskelen er en naturlig konsekvens av at tvistesummen som utgangspunkt må være under kr 250 000 for at den skal kunne handles etter reglene om småkravsprosess.

Sett hen til eksempelet over, hvor tvistesummen ble fastsatt til kr 220 000, vil parten som vinner frem med sitt krav som utgangspunkt maksimalt kunne kreve erstattet kr 44 000 til dekning av kostnader parten har hatt til rettshjelp.

Uheldige konsekvenser

Som nevnt innledningsvis, kan begrensningen i muligheten for dekning av sakskostnader medføre at saker som burde ha vært ført for retten, ikke blir brakt inn.

Ved innføringen av reglene ble det fremhevet at begrensningen i saksomkostninger var helt sentral for en velfungerende småkravsprosess, da kostnadene og omkostningsrisikoen var for stor i mindre saker.

Mange opplever skatteretten som komplisert og med tekniske regler, som de fleste skattytere opplever lite tilgjengelige. Det er derfor generelt sett vanskeligere for skattyterne å kunne foreta en selvstendig vurdering av sin sak, og videre føre en sak for retten som selvprosederende. Behovet for juridisk bistand i skattesaker er derfor større enn det som på generelt grunnlag er forutsatt i såkalte «vanlige» saker som nå behandles etter reglene om småkravsprosess.

I tillegg til dette er kostnadene til juridisk bistand i skattesaker ofte høyere når det kreves spesialkompetanse og mer omfattende vurderinger. Det er derfor ikke uvanlig at kostnadene for advokatbistand langt overstiger det som kan kreves etter reglene om småkravsprosess. Dette er forhold som ikke er hensyntatt i den sjablongmessige avgrensningen basert på sakens tvistesum.

Konsekvensen av at saksøker i skattesaker vil ha begrenset adgang til å få dekket sine kostnader til advokatbistand, sammenholdt med at staten tilsynelatende ikke har tilsvarende økonomiske begrensninger, er at det oppstår en uheldig skjevhet mellom partene, og en risiko for at skattyter ikke forfølger krav som burde ha vært forfulgt.