Myndigheter og næringsliv må løse sikkerhetsutfordringer sammen

At næringslivet i økende grad må forholde seg til geopolitisk risiko og sikkerhetstrusler er de fleste klar over nå. Staten har naturligvis det primære ansvaret for nasjonens sikkerhet, så hvilken rolle skal næringslivet egentlig spille?

Et steg i riktig retning er NOU 2023:28 som foreslår ny regulering og organisering av investeringskontrollen i Norge.

Nye regler

Mandag 4. desember 2023 avga det regjeringsoppnevnte Investeringskontrollutvalget sin NOU. Utvalget konkluderte med at dagens regler for å kontrollere utenlandske direkteinvesteringer av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser ikke fungerer godt nok. Utvalget foreslo at det etableres en meldeordning for utenlandske direkteinvesteringer i sikkerhetssensitive sektorer, at det etableres en egen investeringskontrollmyndighet, at det utarbeides en ny lov og at det etableres et tettere samarbeid med EU om investeringskontroll.

Undertegnede var medlem av utvalget og skal nedenfor redegjøre for bakgrunnen for konklusjonene og hvilke implikasjoner det kan få for norske næringsdrivende.

Korte trekk

I NOU 2023:28 «En åpen økonomi i usikre tider» foreslås et investeringskontrollregime som harmonerer mer med lovverkene ellers i Europa, og som pålegger næringslivet å varsle myndighetene før investeringer i visse sikkerhetssensitive sektorer gjennomføres. Dette omfatter investeringer over visse terskelverdier (10 prosent, 1/3 og 2/3) i foretak som er leverandører til viktige samfunnsfunksjoner, foretak som produserer eller råder over kritisk teknologi og foretak som produserer eller råder over enkelte kritiske råvarer.  Hvilke konkrete sektorer som omfattes, vil fastsettes i et eventuelt lov- og forskriftsarbeid. Utvalget peker likevel på en rekke sektorer, herunder helseberedskap, kraft- og matvareforsyning, maritim teknologi og drone- og kommunikasjonsteknologi.

Myndighetene får i oppgave å vurdere sikkerhetsrisikoen ved slike investeringer, og kan velge å ilegge vilkår, eksempelvis begrensninger i investors eierskap eller deltagelse i ledelse eller styre, eller investors mulighet til å få aksess til visse områder i virksomheten. Myndighetene kan også stoppe investeringen om risikoen blir for høy.

Får å forstå bakgrunnen til regelverksinitiativet, må vi se flere tiår tilbake i tid.

Globale leverandørkjeder, «China-desk» og optimisme

Vi har lagt bak oss flere tiår med frihandel og kapitalflyt på kryss og tvers av landegrensene. I løpet av denne globaliseringens gullalder har den dominerende oppfatningen vært at frihandel og kapitalflyt ville øke velstanden, samtidig som den også ville styrke sikkerheten. Gjennom en kompleks, sammenvevd, og gjensidig avhengig global økonomi, ville man redusere risiko for krig og konflikt. Antagelsen var at diktaturer ville omfavne vår liberalisme etter hvert som deres egne økonomier ble friere.

Etter normaliseringen av forholdet mellom Norge og Kina i 2016, så norske næringslivskretser frem til en gullalder av kinesiske investeringer i Norge. Erna Solberg sitt besøk i Beijing i 2017, sammen med 300 norske forretningsfolk, resulterte i et stort antall avtaler mellom norske og kinesiske selskaper, til en verdi på rundt 200 milliarder kroner for Norge. Parallelt opprettet de store advokatfirmaene «China-desks», som skulle fasilitere for styrkede handelsforbindelser til Kina. Både myndigheter og næringsliv etablerte i løpet av denne tidsperioden innfløkte globale leverandørkjeder, for å optimalisere effektivitet og ressursutnyttelse knyttet til varer og tjenester. Slik ble ting billigere og mer effektivt.

På knappe seks år er verdenssynet endret. Flere av de økonomiske avhengighetene som ble etablert, anses plutselig som alvorlige sårbarheter. Pandemien anskueliggjorde forsyningskjedenes sårbarhet knyttet til medisinsk utstyr, Russlands invasjon av Ukraina avdekket tilsvarende for Europas energiforsyning, og kappløpet rundt utviklingen av kunstig intelligens og eksperimentell teknologi har avdekket risikoer knyttet til leveranse av halvledere og kritiske mineraler. Hvis konklusjonen er at frihandelsliberalismen vi har holdt på med de siste tiårene har svekket nasjonal og alliert sikkerhet, hva gjør vi nå?

Man må velge en strategi

Både statlige myndigheter og det private næringsliv har tatt del i globaliseringen gjennom etablering av økonomiske avhengigheter til fremmede stater og internasjonale leverandørkjeder med forgreininger til stater vi ikke nødvendigvis deler felles utenriks- eller sikkerhetspolitikk med. Nå står myndighetene og det private næringsliv sammen i problemet, et problem de også må løse sammen.

Decoupling-strategien vraket

Frem til i sommer argumenterte amerikanske beslutningstakere for en decoupling-strategi overfor Kina. Det vil si en strategi som legger opp til å kutte flest mulig økonomiske forbindelser til Kina. Strategien har av mange ulike årsaker vist seg å være utfordrende å gjennomføre, særlig i praksis, blant annet fordi den kinesiske økonomien er for stor, frakobling ville akselerert fragmenteringen av den globale økonomien, og det ville redusert de økonomiske gjensidige avhengighetene som gir Washington innflytelse over Beijing.

USA og EU går for de-risking-strategi

USA synes å gå for en de-risking-strategi, også omtalt som «selective decoupling», der mer målrettede risikoreduserende tiltak iverksettes. Det innebærer å hindre kinesisk tilgang til amerikansk høyteknologi, som kan gi kineserne et teknologisk forsprang, eller som kan brukes for å øke deres militære kapasiteter. Videre ønsker de å redusere avhengigheten av Kina for kritiske produkter, og det vurderes hvorvidt det skal vedtas kontrollregler for utgående amerikanske investeringer til visse sektorer i land som Kina. I november annonserte US Federal Pension fund at de ville trekke sine investeringer ut fra Hong Kong og Kina. Hvilken konkret retning den amerikanske de-risking-strategien vil ta, er ikke avklart ennå, men Gallagher-komiteens rapport som ble publisert på tirsdag, gir en pekepinn. Rapporten, som er støttet av både Republikanerne og Demokratene, oppstiller nesten 150 anbefalinger som blant annet skal følges opp av lovgiver fremover.

I sommer annonserte EU et forslag til felles europeisk økonomisk sikkerhetsstrategi. Der foreslås det å utføre risikovurderinger for økonomisk sikkerhet, blant annet kartlegging av forsyningskjedenes motstandskraft, risiko knyttet til fysisk- og cybersikkerhet tilknyttet kritisk infrastruktur, teknologisikkerhet og teknologilekkasje, samt «weaponization» av økonomiske avhengigheter, og økonomisk tvang. Risikoene skal håndteres gjennom en de-risking-strategi, som ikke innebærer å frakoble den europeiske økonomien fra visse land. Det vil si Kina, først og fremst. Det planlegges også en strukturert dialog med privat sektor for å utvikle en kollektiv forståelse av økonomisk sikkerhet, og privat sektor oppmuntres til å utføre «due dilligence» og risikostyring i lys av dagens geopolitiske situasjon.  Det utredes også hvorvidt EU skal implementere regler for kontroll med utgående investeringer.

Norske myndigheter og næringsliv må løse utfordringen sammen

Som EØS-medlem, står Norge på utsiden av EU-strategien. Norge har ingen egen økonomisk-sikkerhetsstrategi. Det er likevel gode grunner for at Norge bør følge strategien som EU etter hvert vil legge til grunn for den økonomiske sikkerheten i Europa, gitt at vi er del av det indre marked.

Som det legges opp til i EU, bør også norske myndigheter og næringsliv løse sikkerhetsutfordringen sammen. Staten bidrar gjennom utvikling av lovverk, og bør også kartlegge egne leverandørkjeder, økonomiske knytninger til fremmede stater, og fremmede staters økonomiske «fotavtrykk» i Norge. Private aktører bør engasjere seg i høringsprosessene til nytt regelverk, utføre due dilligence og risikostyring knyttet til egen virksomhet som berører kritisk teknologi, infrastruktur eller andre sensitive sektorer.

Navigering i gråsonen mellom geopolitikk og lovverk

Dessverre vil den geopolitiske utviklingen ofte ligge foran utviklingen av relevant lovverk. I gråsonen mellom geopolitikk og lovverk, er det kun forventninger som vil være retningsgivende for det private næringsliv. Det er utfordrende å navigere i et landskap som ikke er regulert. Det krever kunnskap om geopolitikk, trusselaktører, økonomi og sikkerhet.

Det positive nå er at det private næringsliv i stadig økende grad engasjerer seg i tematikken. Det arrangeres seminarer og foredrag der myndigheter og næringsliv møtes og diskuterer utfordringene de står overfor, og slik blir bedre kjent med hverandres fagfelt. Økt gjensidig forståelse og kunnskap er avgjørende for å finne balanserte og målrettede løsninger på utfordringene.

Gjennom høringen av NOU 2023:28 inviteres næringslivet til å gi innspill med hensyn til hvordan man best kan utføre kontroll med utenlandske investeringer. Forhåpentligvis kommer det mange konstruktive innspill, slik at vi får en balansert investeringskontroll som ivaretar en åpen økonomi, og samtidig sikrer nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Finansavisen her