Ansatte på eiersiden: Aksjonæravtaler kan være en god ide

For ansatte som vil inn på eiersiden i selskapet kan det av skattemessige årsaker være attraktivt å eie aksjene gjennom et holdingselskap. I så fall er det viktig å sørge for at aksjonæravtalen tilpasses slik at også holdingselskapet er forpliktet i henhold til aksjonæravtalen.

Det er videre gjerne ønskelig at de ansatte eier aksjene over en viss tid for å sikre incentiv til verdiskapning, og det avtales derfor ofte visse disposisjonsbegrensninger. En mulig disposisjonsbegrensning kan være et salgsforbud (eller «lock-up»), enten så lenge ansettelsesforholdet varer, elleri en nærmere fastsatt periode. Alternativt kandet avtalesulike former for «vesting», hvor den ansatte eksempelvisårlig oppnår rett til å disponere over en bestemt andel av aksjene.

Aksjeloven gir alle aksjer like rettigheter til utbytte, og dersom man ønsker å fravike dette utgangspunktet, kan dette gjøres gjennom innføring av ulike aksjeklasser i selskapets vedtekter, eventuelt med mer detaljerte reguleringer i aksjonæravtalen.

For majoriteten i selskapet kan det ofte være ønskelig å beholde muligheten til å kontrollere en exit, for eksempel gjennom en børsnotering eller salg av alle aksjene. For å sikre majoriteten kontroll i slike tilfeller, kan aksjonæravtalen inneholde bestemmelser som pålegger ansatte aksjonærer å bli med på slike prosesser, ofte under majoritetsaksjonærens kontroll og på samme vilkår som majoritetsaksjonæren (ofte kaltmedsalgsplikt). Som et motstykke til dette kan det avtales enmedsalgsrett, som girminoriteten rett til å selge sine aksjer sammen med majoritetsaksjonæren – gjerne til samme pris og vilkårfor øvrig.

Aksjonæravtalen bør regulere hva som skjer med aksjene når arbeidsforholdet opphører. Aksjelovens løsning vil være at den ansatte beholder sine aksjer. Aksjonæravtalen kan pålegge en forpliktelse til å selge aksjene tilbake til selskapet eller en hovedaksjonær. Dersom det pålegges en slik plikt, kan det være aktuelt å regulere prisen for aksjene ulikt, avhengig av om den ansatte har opptrådt lojalt overfor selskapet eller ikke.

I aksjonæravtaler kalles denne typen reguleringer gjerne «goodleaver» og «bad leaver». En «goodleaver» slutter typisk som følge av død eller uførhet,nedbemanning, eller avslutter sitt arbeidsforhold frivillig etter en viss tid i selskapet. En «bad leaver» er derimot en som enten fratrer eller blir oppsagt som følge av forhold som kan tilskrives vedkommende, eller som slutter før det har gått en viss tid.En «goodleaver» vil gjerne få markedsprisfor sine aksjer, mens en «bad leaver» må tåle å selge sine aksjer tilbake med en form for rabatt.

For å sikre at både selskapets og aksjonærens interesser er ivaretatt før, under og etter at ansatte slippes til på eiersiden, er det avgjørende å få på plass en veloverveid, presis og rettslig holdbar aksjonæravtale.

Ved opprettelse og inngåelse av en aksjonæravtale er det samtidig viktig å påse at fallgruvene unngås og at alle relevante forhold reguleres i avtalen.