Borgarting lagmannsrett: Sanger i Solistkoret er korrekt klassifisert som oppdragstaker

I dom avsagt 27. januar 2025 bekreftet Borgarting lagmannsrett at sangeren var korrekt klassifisert som oppdragstaker, til tross for at flere momenter kunne indikere at det forelå et ansettelsesforhold. Avgjørende for lagmannsrettens konklusjon var at sangeren hadde en betydelig frihet til å velge hvilke av Solistkorets prosjekter hun ville delta på, og at hun dermed ikke kunne sies å stå i et slikt avhengighets- og underordningsforhold som er typisk for arbeidsforhold.

Avgjørelsen er viktig, ettersom den stadfester muligheten for fleksible tilknytningsformer i det norske arbeidsmarkedet – spesielt innen kunst- og kultursektoren.

Nærmere om skillet mellom oppdragstaker og arbeidstaker

Arbeidsmiljøloven § 1-8 definerer «arbeidstaker» som «enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen». Ved vurderingen av om noen er å anse som arbeidstaker, skal det blant annet legges vekt på om «vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll». Arbeidstakere omfattes av de rettigheter og plikter som reguleres av arbeidsmiljøloven, og har bl.a. krav på oppsigelsesvern, feriepenger, overtidsbetaling og pensjonsrettigheter.

På den andre siden står oppdragstakere, som ofte er frilansere eller selvstendig næringsdrivende, utenfor dette vernet. De utfører oppdrag for egen regning og risiko, og har ikke de samme rettighetene som arbeidstakere. Oppdragstakere er vanlige i sektorer med varierende aktivitetsnivå, som kultur- og underholdningsbransjen, hvor fleksibilitet er viktig. Virksomheter velger gjerne å engasjere oppdragstakere for å redusere den økonomiske risikoen, ettersom engasjement gjennom oppdragsavtaler ikke medfører at det skal beregnes arbeidsgiveravgift, kompensasjon for overtidsarbeid, pensjonsrettigheter og feriepenger. I motsetning til arbeidstakerforhold, som krever saklig grunn ved oppsigelse, vil oppdragstakerforhold kunne avsluttes i tråd med den inngåtte oppdragsavtalen mellom partene, typisk ved utløpet av avtaleperioden.

Ved vurderingen av om en person skal klassifiseres som arbeidstaker eller oppdragstaker, er det de reelle forholdene som er avgjørende. Det vil si at det ikke er betegnelsen i kontrakten som er avgjørende, men hvordan avtalerelasjonen praktiseres. Selv om en person er omtalt som oppdragstaker i avtalen, kan de faktiske omstendighetene indikere et arbeidstakerforhold, særlig dersom vedkommende reelt sett er underlagt arbeidsgivers styring, ledelse og kontroll. Derfor må det foretas en konkret helhetsvurdering av de faktiske forholdene for å avgjøre den korrekte klassifiseringen.

Momenter i helhetsvurderingen («Syvpunktslisten»)

Det følger av både forarbeidene til arbeidsmiljøloven og rettspraksis at vurderingen av om noen er å anse som arbeidstaker eller oppdragstaker, vil bero på en helhetsvurdering, med utgangspunkt i en rekke nærmere angitte momenter, den såkalte «syvpunktslisten»:

• Arbeidstakeren har plikt til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet og kan ikke bruke medhjelpere for egen regning.
• Arbeidstakeren har plikt til å underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll av arbeidet.
• Arbeidsgiveren stiller til rådighet arbeidsrom, maskiner, redskap, arbeidsmaterialer eller andre hjelpemidler som er nødvendige for arbeidets utførelse.
• Arbeidsgiveren bærer risikoen for arbeidsresultatet.
• Arbeidstakeren får vederlag i en eller annen form for lønn.
• Tilknytningsforholdet mellom partene har en noenlunde stabil karakter, og er oppsigelig med bestemte frister.
• Det arbeides for hovedsakelig for én oppdragsgiver.

Arbeidsmiljøloven § 1-8 oppstiller også et beviskrav; det «skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold».

Rettens vurderinger

I sin vurdering la lagmannsretten betydelig vekt på to momenter som ikke direkte faller inn under syvpunktslisten. For det første la lagmannsretten betydelig vekt på den friheten sangeren hadde til å velge hvilke av Solistkorets prosjekter hun ønsket å delta på. Lagmannsretten la til grunn at sangeren ikke var rettslig forpliktet til å ta oppdrag for Solistkoret, men at hun hadde frihet til selv å bestemme om hun ville delta eller ikke. Det var heller ikke holdepunkter for at manglende deltakelse hadde fått negative konsekvenser. Lagmannsretten uttalte i den forbindelse at «[n]år sangernes frihet til å velge om de vil påta seg oppdrag sammenholdes med Solistkorets forpliktelse til å gi sangerne oppdrag, ligger det i kontraktsforholdet en ubalanse i sangernes favør. Dette er en forskjell fra det avhengighets- og underordningsforhold som arbeidstakere normalt har og tilsier at sangerne ikke har det samme behov for vern som i arbeidstakerforhold».

For det andre viste lagmannsretten til den bestemmende innflytelsen sangeren i Solistkoret hadde over korets virksomhet, herunder sine egne rammebetingelser. Gjennom «Rådet», bestående av alle korets sangere, hadde sangerne blant annet myndighet til å endre korets vedtekter og velge styret, forutsatt at det var to tredjedelers flertall for det. Lagmannsretten viste dessuten til at spørsmålet om sangernes tilknytningsform ved flere anledninger hadde vært tatt opp av sangerne selv og av styret, «uten at dette har resultert i konkrete forslag om endring». Som følge av dette kom lagmannsretten til at sangerens interesser ble ivaretatt på en forsvarlig måte gjennom sangerens innflytelse i korets styrende organer, og at sangeren dermed ikke hadde det samme behovet for vern som vanligvis gjør seg gjeldende i arbeidsforhold.

Lagmannsretten fant at sangeren, i de tilfellene hun takket ja og deltok på korets prosjekter, i stor grad var underordnet korets ledelse og kontroll. Lagmannsretten viste blant annet til at det var koret som bestemte hvilke prosjekter koret skulle påta seg, hvor mange og hvilke kategorier sangere som skulle delta i prosjektene, når og hvor konsertene skulle gjennomføres, repertoaret samt når og hvor det skulle øves. Selv om underordningsforholdet ikke ble ansett like sterkt som i mer typiske arbeidsforhold, talte momentet isolert sett for at sangeren skulle anses som arbeidstaker.

Om plikten til å stille sin personlige arbeidskraft til rådighet konkluderte lagmannsretten med at det for sangere på det nivået som denne saken omhandler, må sies å «ligge i ytelsens karakter at den må oppfylles personlig og at det ikke er anledning til å overlate utførelsen til andre». Som følge av dette kom lagmannsretten til at plikten til personlig utførelse ikke var et tungtveiende argument for å anse sangeren som arbeidstaker.

Når det gjelder risikoen for arbeidsresultatet, uttalte lagmannsretten at selv om sangeren ikke hadde en resultatforpliktelse overfor koret, utelukket ikke mangelen på resultatansvar at den som leverer ytelsen var oppdragstaker. Retten påpekte videre at selv om sangeren ikke hadde noe rettslig resultatansvar, hadde hun en «sterk egeninteresse i resultatet». Dette ble særlig begrunnet med at deltakelse på korets prosjekter fungerte som et «springbrett» for sangeren, og en arena for å profilere seg overfor andre potensielle arbeidsgivere og oppdragsgivere.

Videre viste lagmannsretten til at sangeren hadde utført oppdrag for koret siden 2007, og at dette isolert sett talte for at tilknytningsforholdet hennes måtte anses som noenlunde stabilt. Det hadde imidlertid vært betydelige variasjoner i sangerens deltakelse i løpet av disse årene. Som følge av disse betydelige variasjonene, kom retten til at momentet om «noenlunde stabil karakter» ikke var et tungtveiende argument for å anse henne som arbeidstaker.

Lagmannsretten viste også til at sangerens inntekter fra koret i gjennomsnitt utgjorde kun 26 % av hennes totale inntekter, noe som indikerte at hun i stor grad arbeidet for flere arbeidsgivere/oppdragsgivere. Dette talte etter lagmannsrettens syn for at hun måtte anses som oppdragstaker.

Avslutning

Lagmannsrettens avgjørelse representerer en viktig avklaring i spørsmålet om klassifiseringen oppdragstaker vs. arbeidstaker for virksomheter i kultursektoren. Ved å anerkjenne korets behov for fleksibilitet og kunstnerisk frihet, gir avgjørelsen et klart signal om at oppdragstakerrollen fortsatt har en viktig plass i det norske arbeidsmarkedet. Dette kan fungere som et framtidig referansepunkt for kulturorganisasjoner som ønsker å opprettholde en fleksibel tilknytningsstruktur.

Dommen fra Borgarting lagmannsrett er ennå ikke rettskraftig, ettersom ankefristen ikke har utløpt på nåværende tidspunkt.

Dommen er heller ikke tilgjengelig på Lovdata ennå. Denne artikkelen vil bli oppdatert med Lovdata-henvisning så snart denne er klar.