Solkraft på deling – men bare for noen

Det er en viktig liberalisering som åpner nye muligheter, og som gjør det mer attraktivt for eiendomsaktører å investere i solceller eller bygg med solceller. Frem til nå har regelverket knyttet til lokal solkraftproduksjon i stor grad vært tilpasset den enkle situasjonen der strømmen produseres og brukes innenfor én og samme eiendom. For moderne næringsparker, logistikkmiljøer og industriområder treffer dette ofte dårlig. Slike næringsområder er som regel organisert med flere eiere og hjemmelshavere, flere leietakere, flere bygg og flere målepunkter, og det tidligere regelverket åpnet ikke for å dele strømmen fra solcellene med naboeiendommen, selv ikke internt i samme bygg.

Et større solcelleanlegg vil normalt gi overskuddsproduksjon i enkelte perioder, og det vil være lønnsomt og bærekraftig å kunne selge denne til naboen. Det betyr ikke at strømmen nødvendigvis går fysisk fra ett bygg til et annet gjennom et privat kabelnett. Det ville medført behov for store investeringer i infrastruktur, og for så vidt utløst et annet og mer komplisert regelsett. Det juridiske poenget ved årets nye regelverk er i stedet at produksjonen kan fordeles virtuelt mellom deltakerne i området, og fordelingen løses ved avregning, slik at de som deltar i ordningen kan få redusert sitt avregnede strømforbruk.

For eiendomsaktører kan dette gjøre solcelleinvesteringer mer interessante. Et bygg med stor takflate har ikke alltid et strømforbruk som passer med produksjonen gjennom dagen. Nabobygget, med kjølelager, produksjonsvirksomhet eller datasenter i samme område kan derimot ha et forbruksmønster som passer langt bedre. Når overskuddet kan deles, blir det lettere å utnytte arealene effektivt og redusere energikostnader samlet sett.

Samtidig er ikke dette en generell rett til å etablere en lokal energimarkedsplass. Reglene er detaljerte, og det er flere vilkår som må være oppfylt. Området må kunne karakteriseres som ett næringsområde i regelverkets forstand. Et slikt området må være geografisk avgrenset, og det må foreligge en form for samlokalisering, med fellesfunksjoner eller delt infrastruktur. Et eksempel på et område som faller utenfor reglene er generell bymessig næringsbebyggelse. Vi er ikke kjent med at den definisjonen har blitt utfordret rettslig eller juridisk, men ser at regelverkets avgrensing kan ende opp som et hinder for utbygging av solkraft for de områdene som faller utenfor definisjonen av næringsområde.

Det nye regelverket angir også en effektgrense på 5 megawatt (MW). Ordningen for deling av solkraft er dermed ikke ment å åpne for store kraftverk «forkledd» som intern deling i et næringsområde. Produksjonen må ligge innenfor rammen regelverket oppstiller, og den må være knyttet til bebygde eller opparbeidede arealer der hovedformålet er noe annet enn kraftproduksjon. Bakgrunnen for regelverket er målsetningen om å ta i bruk flere takflater, fasader og parkeringsarealer til solenergiproduksjon.

Et annet viktig skille gjelder det nevnte prinsippet om virtuell deling fremfor fysisk nett. Reglene om soldeling gir ikke i seg selv rett til å bygge et privat strømnett mellom flere selvstendige virksomheter. Dersom løsningen man ser for seg innebærer egne kabler, intern distribusjon eller direkte videresalg av strøm, vil man raskt komme inn i energilovens regler om konsesjonsplikt.

Derfor bør ikke eiendomsbesittere bare spørre om det er plass til solceller. De bør også avklare om eiendomsstrukturen, målepunktene, leietakerbildet og områdets organisering faktisk passer med regelverket. I mange næringsparker vil svaret kunne være ja. I andre tilfeller kan grensene være mindre klare.

Utviklingen er likevel positiv. Regelverket beveger seg i retning av å anerkjenne at energi, eiendom og arealbruk henger sammen. Det er både fornuftig og nødvendig dersom eksisterende bygningsmasse skal brukes bedre. Økt fokus på overskuddvarme som energikilde hører også hjemme i dette bildet, men er ikke omfattet av dette regelverket pr i dag.

Som ofte ellers ligger utfordringen i detaljene. Ambisjonen er mer lokal fornybar kraft og bedre utnyttelse av allerede utbygde arealer. Skal dette lykkes i praksis, må reglene speile det faktiske behovet dagens bygningsmasse har, og ikke lage teoretiske avgrensninger som gjør det uattraktivt å velge miljømessige gode løsninger.

Artikkelen ble først publisert av Finansavisen.