Åndsverkloven av 2018 – under lupen

Samtidig skal det legges til rette for investeringer i kreativt innhold fra erververe av rettigheter, slik som kunst- og kulturinstitusjoner, produksjonsselskaper og kringkastere. Loven forsøker således å balansere hensynet til rettighetshavere mot brukernes og samfunnets interesse i å ha tilgang til åndsverk. Å treffe en rimelig balanse mellom de ulike interessene har ikke vært enkelt, og vi skal i det følgende gjennomgå loven nærmere.

Samme innhold, ny innpakning?

Hovedreglene og prinsippene under den gamle åndsverkloven videreføres

Hovedreglene og -prinsippene etter den gamle åndsverkloven videreføres i ny åndsverklov. Av denne grunn hevder enkelte at den nye åndsverkloven er utdatert allerede ved ikrafttredelsen. Enkelte etterlengtede endringer har likevel kommet med den nye loven.

 

Språklige og strukturelle endringer

Den kanskje største endringen ligger i modernisering og forenkling av språket og strukturen i loven. Den gamle åndsverkloven hadde blitt både usystematisk og vanskelig tilgjengelig. I denne sammenheng nevnes blant annet at «opphavsmann» er blitt til «opphaver», og at verkshøydekravet er blitt lovfestet samtidig som «vitenskapelige verk» er blitt historie i § 2. I tillegg er sentrale begreper definert i loven, og bestemmelsene gitt overskrifter. Formålet har vært å gjøre loven mer tilgjengelig og enklere å anvende. 

 

Mer teknologinøytral

En annen viktig endring i den nye åndsverkloven, er større grad av teknologinøytralitet. Loven inneholder en mer teknologinøytral avtalelisensbestemmelse for klarering av rettigheter til audiovisuelt innhold og radioproduksjoner i § 57. Bestemmelsen erstatter tidligere lovs §§ 30, 32 og 34 som gjaldt tilgjengeliggjøring av verk for allmennheten ved bestemte former for teknologi, som kringkasting og videresending av kringkastingssending. Den nye bestemmelsen skal kunne anvendes til klarering av rettigheter til audiovisuelt innhold og radioproduksjoner uavhengig hvilken teknologi som benyttes til å distribuere innholdet. Samtidig fremholder proposisjonen at avtalen som utløser avtalelisens bør spesifisere hvilke former for bruk det tas sikte på, jf. ordlyden «nærmere angitt» overføring.

 

Materielle endringer

Selv om hovedreglene og -prinsippene er videreført, er det likevel enkelte materielle endringer i den nye åndsverkloven. Det kan diskuteres hvem som har kommet best ut av lovendringene, opphavere eller brukere, uten at man må tape av syne at de to til syvende og sist utgjør et interessefellesskap. Flere store materielle endringer har vi dessuten fortsatt til gode, i kjølvannet av kommende EU-reguleringer på opphavsrettsområdet.

 

Oversikt over noen av de viktigste endringene

• Streaming av ulovlig tilgjengeliggjort innhold er ikke tillatt

Utgangspunktet er fremdeles at privatpersoner skal kunne streame innhold fra internett uten å foreta undersøkelser av om dette er lovlig tilgjengeliggjort. Den nye lovregelen i § 3 (3) gjør imidlertid ulovlig den streaming av innhold som «åpenbart» er gjort tilgjengelig på internett i strid med åndsverklovens bestemmelser når bruken er «egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i «vesentlig grad».

Enkelte har tatt til orde for at bestemmelsen er i strid med sensurforbudet i grunnlovens § 100. Det er imidlertid klart at det ikke er snakk om noen sensur av ytringer, men heller et etterfølgende erstatningsansvar for de som streamer ulovlig publisert innhold, helt i tråd med ytringsfriheten. Den høye terskelen i bestemmelsen er dessuten ment å skulle ivareta nettopp ytrings- og informasjonsfriheten for internettbrukerne. Debatten om sensur hører heller hjemme i forbindelse med rettsutviklingen i EU, som vi tar for oss nedenfor.

Videre er det muligens grunnlag for å si at bestemmelsen i § 3 (3) klargjør snarere enn å revolusjonere rettstilstanden. Det fulgte allerede av C‑527/15 Brein v Wullems med utgangspunkt i infosoc-direktivet art. 5 nr. 1 at streamingfra ulovlig kilde ikke kunne begrunnes i retten til midlertidig eksemplarfremstilling. Bestemmelsen i § 3 (3) fjerner i alle fall den tvil som knyttet seg til lovligheten av tjenester som Popcorn Time. 

• Lovfesting av spesialitetsprinsippet 

Spesialitetsprinsippet innebærer at en avtalerettslig tolkningstvil om hvor mye av rettighetene som er overdratt, skal komme opphaver til gode.

Prinsippet er lovfestet i § 67 hvor det heter at «Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for». Dermed sikres opphaverne mot at større rettighetsoverføringer enn de subjektivt forutsatte ved avtaleinngåelsen.

• Lovfesting av klasseromsregelen

Den tidligere ulovfestede klasseromsregelen medfører at fremføring og overføring av verk i klasseromsundervisning kan skje fritt, uten å betale vederlag til opphaveren.  Eksemplarfremstillinger imidlertid underlagt vederlagsrett og klareres ved avtalelisens. Klasseromsregelen er nå lovfestet i § 43 til bekymring fra rettighetshaverorganisasjoner, som frykter at en lovfesting kan føre til fremtidig inntektstap, ved at skoleeiere slutter å inngå avtalelisenser. Bekymringen grunnes delvis i at overføring, slik som f. eks streaming,er underlagt fri bruk, i en tid der utviklingen går i retning av økt bruk av overføring av verk i undervisningssammenheng. Stortinget har derfor bedt regjeringen komme tilbake med forslag om å justere regelen i § 43 om den viser seg å skade rettighetshavernes interesser på en urimelig måte. Dessuten gis det uttrykk for at det sannsynligvis vil komme endringer ved det kommende EU-direktivet, som vil føre til en ny vurdering av regelen. 

• Opphaveren har krav på rimelig vederlag

I § 69 gis opphaver rett til rimelig vederlag ved overdragelse av åndsverk utenfor forbrukerforhold. Bestemmelsen skal bidra til å redusere forekomsten av urimelige kontraktsvilkår overfor opphaverne som følge av deres svakere forhandlingsposisjon i møte med de profesjonelle produksjonsselskapene. Rimelig vederlag skal beregnes ut i fra en helhetsvurdering hvor det legges vekt på hvilke rettigheter som overdras, hva som er vanlig på området og de konkrete forhold som gjør seg gjeldende, herunder partenes forhandlingsstyrke og formålet med den avtalte bruk.

Stortinget har bedt regjeringen utrede en ny tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag. Dette vil være viktig for å sikre håndhevingsmuligheter, og hindre at retten til rimelig vederlag blir illusorisk. 

• Unntaket for lydfilm – fra enerett til vederlagsrett?

Under den gamle åndsverkloven var utgangspunktet at tilgjengeliggjøring av utøvende kunstneres lydopptak for allmennheten var omfattet av vederlagsretten, jf. § 45b (1). Det gjaldt imidlertid et unntak for lydfilm i § 45b (5), som innebar at bruk av verk i blant annet TV og film var omfattet av eneretten. Dermed måtte TV- og filmproduksjonsselskap klarere bruken med den enkelte rettighetshaver gjennom avtale. Ved den nye åndsverkloven § 21, som erstatter § 45b, har imidlertid unntaksbestemmelsen fått ny ordlyd. Det fremgår nå at «Det som er bestemt i denne paragrafen gjelder ikke for lydopptak som inngår i film, dersom den ellers vederlagspliktige bruk av lydopptaketallerede er klarert ved overføringen til filmen» [vår utheving]. Med denne endringen har altså lovgiver underlagt tilgjengeliggjøring av lydopptak ved TV og film vederlagsrett i stedet for enerett. Dette får store konsekvenser for både artistene og produksjonsselskapene. 

• Styrking og harmonisering av håndhevingsreglene

Ved den nye åndsverkloven § 81 er det gitt valg mellom tre alternative former for kompensasjon for brudd på bestemmelser i loven, alt etter hva som gir det høyeste beløpet. Opphaver kan enten kreve a) rimelig vederlag for bruken og erstatning for skade som oppstod som en følge av ulovlig bruk, b) erstatning for skade som følge av overtredelsen eller c) vederlag svarende til vinningen oppnådd ved overtredelsen.

Begrunnelsen bak lovendringen var et ønske om å harmonisere håndhevingsreglene på tvers av det immaterialrettslige området, samtidig som man la til rette for at erstatningsansvaret fikk en mer preventiv virkning.

Under den gamle åndsverkloven gjaldt en hovedregel om erstatning etter «alminnelige erstatningsrettslige regler» eller «krav om utbetaling av nettofortjenesten ved den ulovlige handling». Problemet med denne ordningen var at det ofte var vanskelig å påvise et konkret tap utover det lovlige vederlaget for klareringen ved brudd på opphavsrettigheter. Flere i juridisk teori har tatt til orde for at domstolene ut i fra prevensjonshensyn burde benytte den skjønnsmessige adgang under den gamle loven til å pålegge høyere erstatning enn lovlig vederlag. På tross av dette har rettspraksis vist at domstolene sjelden utnyttet adgangen. Dermed risikerte de som overtrådte bestemmelser i loven å ikke betale mer i erstatning enn de ville ha gjort ved en alminnelig klarering. Med den begrensede risikoen for at lovbruddet ble oppdaget, fikk dermed aktørene nærmest et insentiv til å bryte loven.

Det er derfor en velkommen endring at rettighetshaverne nå kan kreve rimelig vederlag for bruken basert på en konkret vurdering av blant annet omfanget av bruken, den økonomiske verdi for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis på det aktuelle området. For de forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelsene har dessuten rettighetshaver krav på det dobbelte av rimelig vederlag. 

• Oslo tingrett er tvungent verneting

I åndsverkloven § 85 er det innført en ny bestemmelse om tvungent verneting for alle saker bortsett fra saker om midlertidig forføyning og straffesaker. Dette bidrar til økt harmonisering av rettstilstanden på resten av immaterialrettsområdet. Under den gamle åndsverkloven gjaldt alminnelige vernetingsregler, med unntak av spesialbestemmelsene i §§ 56b fjerde ledd, § 56d, 56i og 56l hvor Oslo tingrett var verneting. Et alternativ som ble vurdert i forarbeidene til loven, var å opprette en spesialdomstol. Departementet mente imidlertid at «… antall saker om immaterialrettigheter i Norge er for beskjedent til at det vil være grunnlag for å etablere en spesialdomstol med et slikt antall dommere som skal til for å utgjøre et tilstrekkelig bredt og robust fagmiljø». Dessuten mente departementet at hensynet til å sikre ensartet praksis og kompetansebygging blir ivaretatt ved Oslo tingrett som tvunget verneting.

 

Oversikt over endringer som ikke ble vedtatt

• Lovfesting av regler i forbindelse med overdragelse av opphavsrett i arbeidsforhold

Det ble øvet stor motstand mot den foreslåtte § 71, som til slutt endte med at Stortinget trakk forslaget. Bestemmelsen foreslo en lovfesting av opphavsrettens overgang i arbeids- og oppdragsforhold i tråd med gjeldene rett. Bakgrunnen for motstanden var at kunstnerne fryktet en overgang i større utstrekning enn tidligere. Stortinget presiserte at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget ble trukket. 

• Spesialitetsprinsippet som bevispresumpsjonsregel

Kunstnerne ønsket seg opprinnelig en lovfesting av spesialitetsprisnippet i form av en presumpsjonsregel der tvil om tolkningen skulle tolkes til fordel for opphaver. Også dette forslaget ble til slutt vraket. 

• Tilbakekallelse ved ikke-bruk

I følge kunstnerne burde det også inntas en bestemmelse i loven om såkalt tilbakekallelse ved ikke-bruk. En slik regel ville overført opprinnelig overdratte rettigheter til opphaverne hvor rettighetene ikke ble utnyttet. På den ene siden ville en slik regel ivaretatt hensynet til at rettigheter utnyttes effektivt. På den annen side ville det medføre en sterk svekkelse av de rettigheter en overdragelse medfører, som i sin tur svekker insentivene til erverv av rettigheter.

Som gjennomgangen har vist, har den nye åndsverkloven ført med seg etterlengtede og viktige endringer. En del endringer ligger imidlertid fremdeles foran oss.

 

Fra ny innpakning til nytt innhold?

De virkelig store materielle endringene kommer trolig til å skje i Brussel. Europaparlamentet besluttet nylig å avvise forslaget til DSM-direktiv («Directive on Copyright in the Digital Single Market»). Dermed er det duket for nye direktivforslag som fremlegges i september. Særlig omstridt har vært direktivforslagets art. 11, som etablerer enerett til publisering av nyhetsartikler, og 13, som påbyr tjenestetilbydere av informasjonstjenester å kontrollere forskuddsvis at materiale som publiseres ikke bryter med opphavsretten. Kort fortalt vil bestemmelsene flytte ansvaret for opphavsrettsbrudd fra den enkelte bruker til plattformene som publiserer innholdet, slik som YouTube, Facebook, Apple, Google og Amazon. Tilsynelatende er dette et effektivt virkemiddel for å hindre brudd på opphavsretten. Problemet er at en slik lovendring i praksis vil føre til at plattformene må forhåndssensurere alt som publiseres, som griper inn i ytrings- og informasjonsfriheten. Ifølge kritikerne vil direktivbestemmelsen dessuten endre det frie internettet slik vi kjenner det. Enda mer betenkelig er artiklene når innføring av liknende regler i enkeltland har vist seg lite effektive i praksis. Én ting er i alle fall sikkert: Direktivet kommer til å bli vedtatt og medføre endringer i åndsverkloven. Det gjenstår bare å se hvor store konsekvensene blir.