Når kan arbeidsgiver trekke arbeidstaker i lønn?

Ifølge arbeidsmiljøloven § 14-15 (2) c), kan det gjøres trekk i lønn og feriepenger «når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale». Det er svært vanlig at partene avtaler en slik adgang når arbeidsavtalen inngås. Det er likevel verdt å merke seg at en generell bestemmelse om lønnstrekk ikke nødvendigvis oppfyller lovens krav. En arbeidsgiver kan altså ha avtalt adgang til lønnstrekk i arbeidsavtalen til en ansatt, og likevel ikke kunne foreta slikt lønnstrekk i en konkret situasjon.

En dom fra Frostating lagmannsrett som ble avsagt i sommer kan tjene som eksempel i denne sammenheng. Dommen er anket til Høyesterett, og anken er tillatt fremmet, men dersom dommen blir stående bør arbeidsgivere være ekstra påpasselige med å sjekke om forhåndsavtalen er gyldig når en vurderer å foreta lønnstrekk.

I denne saken hadde arbeidsgiver trukket arbeidstaker i lønn, etter at sistnevnte hadde fått utbetalt for mye i diettgodtgjørelse. Arbeidstaker mente lønnstrekket var ugyldig. Et av sakens hovedspørsmål var om avtale om lønnstrekk først kan inngås etter at selve trekkbeløpet er gjort kjent for arbeidstaker, eller om det var tilstrekkelig at partene hadde avtalt følgende klausul: «Er det ved lønningsdag foretatt feil utlønning, kan arbeidsgiver foreta den nødvendige justeringen ved neste eller påfølgende lønningsdager». Denne type formulering brukes i dag i svært mange arbeidsavtaler.

Lagmannsretten kom til at denne formuleringen ikke ga arbeidsgiver rettslig adgang til å foreta lønnstrekk. Det ble blant annet pekt på at arbeidsmiljøloven er en vernelov for arbeidstakere og at formålet med utgangspunktet om at lønnstrekk ikke er tillatt, er å sikre at arbeidstaker mottar lønnen sin mest mulig ubeskåret. Lagmannsretten avviser likevel ikke at en forhåndsavtale om lønnstrekk kan danne grunnlag for motregning.

For å unngå uenigheter om lønnstrekk, er det viktig at arbeidsgivere har et bevisst forhold til reglene som regulerer adgangen til nettopp dette. Et konkret råd er å supplere en generell klausul om adgang til lønnstrekk i arbeidsavtalen med konkrete avtaler knytte til det enkelte aktuelle lønnstrekk. Arbeidstaker får da anledning til å gi sitt syn på saken – inkludert mulighet til å motsette seg lønnstrekket – men det skaper forutberegnelighet for begge parter og lønnstrekket vil da ikke kunne bestrides i etterkant.