Oppdragstaker eller arbeidstaker?

Kan miljøarbeidere engasjert som selvstendige oppdragstakere få medhold i at de reelt sett er arbeidstakere? Dette var kjernen i hovedspørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til i «Stendi-saken» (LB-2019-1844977). Skillet har betydning på flere områder. Her nøyer vi oss med å peke på at arbeidsmiljølovens bestemmelser regulerer forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, slik at man som arbeidstaker blant annet har et stillingsvern og er underlagt arbeidstids- og overtidsregler. For oppdragstakere derimot, er det kontrakten med oppdragsgiver som blir styrende for reguleringen.

Tvisten stod mellom 22 miljøarbeidere som gikk til sak mot velferdsselskapet Stendi, tidligere Aleris, med krav om å bli vurdert som arbeidstakere. Miljøarbeiderne var tilknyttet døgnbemannede boliger for brukere innen ruspsykiatri og psykisk utviklingshemming. Alle hadde opprettet enkeltpersonsforetak som var avtalepart i oppdragstakeravtalen med Stendi. Til tross for at miljøarbeiderne selv hadde valgt å bli engasjert som oppdragstakere, kom lagmannsretten under dissens (4-1) til at alle miljøarbeiderne reelt sett var arbeidstakere. En stor forskjell fra tingretten, hvor kun enkelte av miljøarbeiderne vant frem, var at lagmannsretten vurderte alle tilknytningsforholdene samlet. Flertallet uttalte at: «Den arbeidsrettslige klassifisering må som utgangspunkt bedømmes likt for likt arbeid», fordi ulik bedømmelse av identiske stillingskategorier vil føre til uforutsigbarhet og et lite robust arbeidstakerbegrep.

Om en person skal regnes som arbeidstaker må avgjøres ut ifra en helhetsvurdering av alle omstendigheter i tilknytningsforholdet. Lagmannsretten tar for sin helhetsvurdering utgangspunkt i, den om noe utdaterte, «syvpunktslisten» fra arbeidsmiljølovens forarbeider. Her trekkes spesielt frem som tungtveiende momenter: om det foreligger personlig arbeidsplikt, og plikt til å underordne seg ledelse og kontroll. Flertallet uttaler i denne forbindelse at resultatet normalt vil være gitt dersom det foreligger personlig arbeidsplikt og et underordningsforhold. I vurderingen fremholder lagmannsretten at det reelle tilknytningsforholdet er avgjørende, og ikke hva som står i avtalen.

Behovet for vern 

Arbeidsmiljøloven er ufravikelig, slik at vern av arbeidstakere ikke kan avtales bort. For at vernet skal ha en realitet må det nå dem det er ment å verne om. Hensynet er tydelig gjennomgående i flertallets vurdering og oppdragskontrakten tolkes i lys av dette. Flertallet trakk frem at arbeidet som miljøarbeider med tidvis fysisk belastende arbeidsoppgaver, og ofte lange sammenhengende vakter over flere døgn eller flere påfølgende nattevakter, gav behov for arbeidsmiljølovens vern.  

På bakgrunn av dette synes lagmannsretten også å se bort fra det faktum at miljøarbeidene selv hadde bidratt til å gi oppdragstakerforholdet realitet ved å registrere et enkeltpersonsforetak, levere næringsoppgaver og fakturere Stendi. Flertallet mente at når miljøarbeiderne ikke hadde hatt en reell valgmulighet ved tilknytningsform, så kunne dette heller ikke vektlegges. Hva som hadde vært resultatet dersom miljøarbeiderne hadde fått valget mellom å bli ansatt som arbeidstakere eller engasjert som oppdragstakere, sier lagmannsretten ingenting om. Antakelig ville dette ikke vært avgjørende i den konkrete saken, ettersom flertallet uansett mente at miljøarbeiderne i utgangspunktet tilhørte en gruppe som hadde behov for vern etter arbeidsmiljøloven.

Personlig arbeidsplikt –Momentet skal tillegges stor vekt i helhetsvurderingen, likevel slik at det ikke alene er avgjørende. Flertallet peker i foreliggende sak på at miljøarbeiderne faktisk hadde en personlig arbeidsplikt, og at de ikke uten videre kunne la medhjelpere utføre arbeidet for dem.

Underordningsforhold – At arbeidsgivers ledelse og kontroll er et særlig sentralt moment i vurderingen følger av lovens ordlyd «i en annens tjeneste», jf. aml. § 1-8 (1), og har blitt trukket frem i Høyesterettspraksis, se for eksempel HR-2016-1366-A (Avlaster II). Stendi hevdet med støtte i denne dommen at Høyesterett har åpnet for å trekke et skille mellom selskapets oppfølging av lov- og myndighetskrav og det som betegnes som ledelse og kontroll. Lagmannsrettens flertall var ikke enig i dette, og viste til at en slik forståelse ville føre til tilfeldige resultater og potensielt uthule arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven. Flertallet fant det videre bevist at Stendi både utøvde og hadde rettslig adgang til å lede og kontrollere miljøarbeidernes jobb. 

Konsekvensene av dommen, som i skrivende stund ikke er rettskraftig, er at Stendi ble dømt til å betale miljøarbeiderne et betydelig beløp på 24,1 millioner. Utbetalingen består bl.a. i etterbetaling av overtidsgodtgjørelse, pensjonsrettigheter og feriepenger bakover i tid.  

Oppsummering

Dommen er den siste i rekken av avgjørelser om skillet oppdragstaker – arbeidstaker innenfor helsesektoren. Generelt ser vi at domstolene går langt i å vektlegge hensynet til vern. Oppsumeringsvis kan følgende momenter være verdt å merke seg ved vurderingen av skillet mellom oppdragstaker og arbeidstaker:

• Den avtalte tilknytningsformen har som utgangspunkt ingen avgjørende betydning for klassifiseringen.
• Er det forhold ved stillingens art som tilsier at de ansatte har behov for arbeidsmiljølovens vern, vil dette være et tungtveiende moment for at man står overfor et arbeidsforhold.
• Dersom det foreligger personlig arbeidsplikt og/eller et underordningsforhold trekker dette sterkt i retning av at det er tale om en arbeidstaker og ikke en oppdragstaker.