Rettslig beskyttelse av TV-formater

I dag produseres det flere TV-programmer enn aldri før, og variasjonene innenfor én enkelt sjanger er uendelige. «Bikini-TV» er blitt så mye mer enn «Paradise Hotel». Den matglade kan fråtse i alt fra «Chef’s Table» og «Masterchef» til «Familiekokkene» og «Hele Norge baker». Er man glad i sying, finnes «Symesterskapet», og er man glad i rester, finnes «Restemesterskapet».

Domstoler verden over har behandlet format-tvister der en eller flere parter, typisk produsenter og kanaler, er uenige om rettighetene til formatet. Etter artikkelforfatternes oppfatning går de færreste konfliktene likevel helt til domstolene, og tvistene løses ofte på annet vis. Men før vi dykker ned i hvilken rettslig beskyttelse et format kan ha – hva er egentlig et TV-format?

Hva er et TV-format?

Det finnes ingen enhetlig definisjon av et «TV-format». I praksis vil formatet være et etablert TV-konsept som formateier kan kapitalisere på ved å lisensiere dette ut til ulike lisenstakere. Formatet utgjør sammenstillingen av elementene - eller «stolpene» som det gjerne kalles - i et TV-program. Elementene kan typisk være konkurranseregler, oppgaver, catch phrases, grafikk, musikk, logoer, fargevalg, manus eller andre særlige kjennetegn, for eksempel de gjenkjennelige stolene fra «The Voice» eller hjelpemidlene i «Vil du bli millionær». Alle disse elementene beskrives ofte i en formatbibel. Formater produseres typisk som en rekke sesonger, og selges gjerne til mange land. Følgelig kan formater ses på som en TV-franchise. På samme måte som McDonalds er den overordnede kjeden med lokale restauranter i mange land, er formatet det overordnede konseptet som det produseres lokale programmer av.

Formatet er altså noe annet enn en generell idé og de ferdige programmene som produseres på grunnlag av formatet. Sistnevnte vil uten tvil være beskyttet av opphavsrett. Det samme gjelder eventuelle manus og musikken. Men hva med formatet eller konseptet i seg selv – kan det anses som et åndsverk?

Opphavsrettslig beskyttelse av TV-formater?

Om formater kan ha opphavsrett har vært behandlet i teori og rettspraksis i en rekke land. I norsk rett holdes konklusjonen foreløpig åpen og hver sak må vurderes konkret. Vi har kun én sak om opphavsrettslig beskyttelse av TV-format fra norske domstoler, nemlig den såkalte «4-stjerners middag-saken» fra 2010. Bakgrunnen for saken var at saksøkerne hevdet at programmet «4-stjerners middag» plagierte «Klokka åtte hos meg» (senere: «Celebert selskap»), basert på formatet «Come Dine With Me», som saksøkerne forvaltet og produserte.

Tingretten tok ikke stilling til om formater generelt kan ha opphavsrettslig vern, men kom etter en konkret vurdering til at «Come Dine With Me» ikke var tilstrekkelig originalt til å utgjøre et åndsverk. Det ble i den forbindelse uttalt at et matprogram hvor man møtes hjemme hos hverandre for å lage mat er i nedre enden av skalaen når det gjelder et formats fasthet og struktur. Det amerikanske quizshowet «Jeopardy», som består av faste elementer og konkurranseregler, ble gitt som et eksempel i det øvre sjiktet. Konseptet var enkelt, men originalt - spørreprogrammet hvor «vi gir deg svaret og du skal finne spørsmålet».

Hva med resten av verden?

Internasjonalt rår det ulike oppfatninger. Argumentet mot å anse formater som åndsverk henger i stor grad sammen med et grunnleggende prinsipp i opphavsretten om at ingen kan få enerett til idéer. Selve grunnidéen om å lage en serie om fire rike finansmenn eller fanger som rømmer fra fengslet, kan ingen ha enerett til. Behovet for friholdelse og innovasjon er her tungtveiende. Samtidig ligger det enorme verdier i formater, og produsenter, mediehus eller andre som kjøper lisens til et format, betaler helt klart for noe mer enn en generell idé. Prislappen har i praksis hovedsakelig sammenheng med formatets «track record», det vil si hvor godt formatet har slått an i ett eller flere territorier.

I den første kjente saken om formatrettigheter fra slutten av 90-tallet, gikk eierne av «Vil du bli millionær» til søksmål og hevdet at Danmarks Radios relansering av «Kvitt eller Dobbelt» gjorde inngrep i deres formatrettigheter. Danske domstoler kom til at formatet er en samling idéer og prinsipper som ikke isolert sett nyter opphavsrettslig vern. Av tilsvarende grunn har man for eksempel i Tyskland vært skeptiske til å anse formater som åndsverk.

I Storbritannia, derimot, la høyesterett til grunn i 2017 at et format i prinsippet bør kunne vernes som et åndsverk. Nederlandsk høyesterett har gått enda mer konkret til verks og uttalt at et format kan utgjøre et verk dersom formatet er tilstrekkelig originalt og «worked out into sufficient detail». Det var tilfelle for «Survive» (den nederlandske versjonen av «Robinsonekspedisjonen») slik at dette utgjorde et åndsverk. Brasilianske domstoler har konkludert med tilsvarende for «Big Brother».

Sverige har, som Norge, holdt spørsmålet åpent. I en svensk rettsavgjørelse om påstått opphavsrett til et doku-format om hunder, kom retten til at det påståtte originalformatet ikke var nedfelt i noen formatbibel eller ellers var tilstrekkelig konkretisert. Det utgjorde kun en idé til et verk, og var dermed ikke opphavsrettslig vernet.

I de fleste land synes det naturlig nok å være konsensus om at formatet, i tillegg til å være originalt, må være tilstrekkelig konkretisert for å overhodet kunne vurderes som et åndsverk. Dette viser også viktigheten av en detaljert formatbibel, altså en nedskrevet beskrivelse av formatet, som i seg selv vil nyte vern som åndsverk.

TV-formater og markedsføringsloven

Selv om TV-formater ikke skulle være beskyttet som åndsverk, vil formatet ofte være beskyttet av andre regler, for eksempel forbud mot illojal konkurranse og ulovlige etterligninger, eller beskyttelse av forretningshemmeligheter. I norsk rett har vi markedsføringsloven som beskytter mot ulovlige etterligninger og forbyr handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.

«Da vi styrte internett» - nærmere om den markedsføringsrettslige vurderingen i praksis

Tolv år etter 4-stjerners middag-saken, var formatrettigheter gjenstand for en ny tvist i Norge. Saken ble behandlet i Næringslivets Konkurranseutvalg (NKU) i vår. NKU uttaler seg i tvister om markedsføringsloven mellom næringsdrivende. NKU måtte ta stilling til om innklagedes produksjon «Da vi styrte internett» var en rettstridig etterligning av klagers produksjon og påståtte format «Da vi styrte landet», eller om innklagede for øvrig hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk. Uttalelsen fra NKU kan leses her.

«Da vi styrte landet» er en NRK-produksjon, hvor seks nålevende og tidligere statsministre møtes for å diskutere den enkelte statsministers liv og politiske karriere over et måltid. «Da vi styrte internett» er en VGTV-produksjon om storhetstiden til seks av vår tids største bloggere, med Linnéa Myhre i spissen.

For NKU ble det anført av klager at «Da vi styrte internett» gjorde inngrep i formatet og produksjonen «Da vi styrte landet». Det gjøres oppmerksom på at artikkelforfatterne representerte innklagede VGTV i saken.

Resultatet ble at klagen ikke førte frem. NKU bekrefter at formater kan ha vern etter markedsføringsloven. NKU vurderte ikke om «Da vi styrte landet» var et format, men gjorde heller en konkret vurdering av de to programmene sett opp mot hverandre.

NKU fant at det var visse fellestrekk mellom de to programmene, som at hver serie tok for seg seks personer som samles og at hver episode ble dedikert til én enkelt deltaker. Dette var imidlertid ikke særpreget for «Da vi styrte landet» og det fantes en rekke andre programmer med samme konsept, for eksempel «Hver gang vi møtes» som er basert på et nederlandsk format. NKU kom til at de to programmene hadde tilstrekkelig forskjeller i innhold, form, tone og sjanger. Det forelå altså ingen overtredelse av etterligningsvernet i markedsføringsloven, og heller ingen opptreden i strid med god forretningsskikk.

Også i 4-stjerners middag-saken var markedsføringsloven påberopt, uten at denne førte frem. Det ble fremhevet at programmene hadde flere ulikheter i det «innholdsmessige» og «innpakningen» i form av tittel, grafikk og musikk. Det forelå følgelig ingen overtredelser av markedsføringsloven.

Hva nå?

I formattvister, taler rettssituasjonen nasjonalt og internasjonalt for at formatet i det minste bør være tilstrekkelig konkretisert og originalt før man går til retten om brudd på opphavsretten. Samtidig som det ville være nyttig med en avklaring på spørsmålet om opphavsrettsbeskyttelse av formater i norsk rett, vil markedsføringsloven i mange tilfeller være en mer farbar vei der hvor særpregede elementer fra formatet er blitt etterlignet.

Som tingretten uttaler i 4-stjerners middag-saken, må det i TV-bransjen aksepteres at konkurrenter baserer seg på generelle trender i markedet. Dette muliggjør fremveksten av nye programmer innenfor eksisterende sjangre. Samtidig vil utbredelsen av så mange nye programmer sannsynligvis føre til flere konflikter om formater i fremtiden, det være seg utenfor eller innenfor domstolene. Utviklingen videre vil uansett bli spennende å følge med på.