Utesteder kan fastsette aldersgrenser som forskjellsbehandler

Lovens utgangspunkt

Likestillings- og diskrimineringsloven har en sentral rolle for beskyttelse mot forskjellsbehandling. Loven forbyr forskjellsbehandling på ulike grunnlag, inkludert alder. Likevel tillater loven visse unntak når forskjellsbehandling kan rettferdiggjøres på et saklig grunnlag.

Lovens § 6 oppstiller et generelt forbud mot å diskriminere. I § 6 fjerde ledd defineres diskriminering slik: «Med diskriminering menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling etter §§ 7 og 8, som ikke er lovlig etter §§ 9, 10 eller 11». Forskjellsbehandling er imidlertid ikke i strid med forbudet i § 6 når den har et a) saklig formål, b) er nødvendig for å oppnå formålet, og c) ikke er uforholdsmessig inngripende ovenfor den eller de som forskjellsbehandles.

Bakgrunn for saken

Saken gjaldt lovligheten av 23-årsgrensen som Festiviteten Bar og Scene i Hamar praktiserte på lørdager. Utestedet holder åpent fredager og lørdager med 20-årsgrense fredager og 23-årsgrense lørdager. Festiviteten ble i løpet av 2022 klaget inn til Diskrimineringsnemnda av tre personer som mente å ha blitt utsatt for aldersdiskriminering ved å ha blitt nektet adgang fordi de ikke hadde fylt 23 år.

For å få et erfaringsgrunnlag gjennomførte Festiviteten en reduksjon av aldersgrensen til 20 år én lørdag. Testen viste markant fall i omsetning, at det vanlige klientellet i stor grad forlot utestedet, og det ble observert mer fiendtlig miljø og uvøren opptreden blant gjestene. På bakgrunn av testen økte de igjen aldersgrensen til 23 år påfølgende lørdag.

Diskrimineringsnemndas vurdering

Diskrimineringsnemnda fattet vedtak i de tre sakene januar 2022. Diskrimineringsnemnda la til grunn at «...forskjellsbehandling i form av aldersgrenser som ikke er knyttet til aldersgrensene for alkoholservering vil bare i særlige unntakstilfeller være lovlig etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9.».

Festiviteten hadde anført at formålet med aldersgrensen var begrunnet i økonomiske hensyn. Til dette bemerket Diskrimineringsnemnda bl.a. at «... et økonomisk hensyn [kan] være en beskyttelsesverdig interesse og således en saklig grunn til forskjellsbehandling.» Nemnda avviste imidlertid Festivitetens anførsel med følgende konkrete begrunnelse:

«Nemnda finner at Festiviteten Bar & Scene ikke har dokumentert sin påstand om at det vil oppstå et betydelig økonomisk tap dersom de åpner utestedet for personer under 23 år. Nemnda legger avgjørende vekt på at det kun ble gjennomført én testdag 9. juli. Endringen i aldersgrensen var heller ikke annonsert. Det økonomiske tapet [...] kan derfor ha andre årsaker enn at aldersgrensen til Festiviteten Bar & Scene ble satt ned.»

Nemnda konkluderte med at det ikke forelå saklig grunn til å forskjellsbehandle yngre gjester på grunn av alder. Bruken av 23-års aldersgrense var derfor ulovlig diskriminering, jf. § 6.

Festiviteten anla søksmål

Festiviteten gjennomførte nye testkvelder med lignende resultater og observasjoner. Som følge av resultatene fra de nye testkveldene, nektet Festiviteten å etterfølge vedtaket fra Diskrimineringsnemnda og anla i stedet søksmål om gyldigheten av Diskrimineringsnemndas vedtak.

Festiviteten anførte blant annet at aldersgrense uansett, altså uavhengig av Festivitetens observasjoner, utgjør lovlig forskjellsbehandling på grunn av at aldersgrensen tjener saklige formål, er nødvendig, og ikke er uforholdsmessig.

Staten, på vegne av Diskrimineringsnemnda, anførte på sin side at Festiviteten ikke hadde påvist noe «saklig formål» for forskjellsbehandlingen, og at Festiviteten uansett ikke hadde påvist at forskjellsbehandlingen var «nødvendig» for å oppå formålet.

Tingrettens vurdering

Oslo tingrett fastslo at 23-årsgrensen til Festiviteten utgjorde diskriminering i form av direkte forskjellsbehandling. Spørsmålet for retten, var om denne forskjellbehandlingen var å anse som lovlig i henhold til diskrimineringsloven § 9.

Festiviteten anførte at aldersgrenser ved utesteder på generelt grunnlag ikke kunne anses som diskriminering etter diskrimineringsloven § 6. Oslo tingrett konkluderte imidlertid med at det ikke gjaldt noe generelt unntak fra diskrimineringsloven for aldersgrenser ved utesteder. Det må alltid vurderes konkret om aldersgrensen 1) har et saklig formål, 2) er nødvendig for å oppnå formålet, og 3) ikke er uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles.

Saklig formål

Vilkåret om at det må foreligge et saklig formål, innebærer at loven åpner for forskjellsbehandling for å ivareta beskyttelsesverdige interesser, f.eks. økonomiske hensyn eller et ønske om å innrette virksomheten på en måte som tiltaler den ønskede kundekretsen.

Festiviteten oppga at formålet med 23-årsgrensen er hensyn til ønsket kundesammensetning, hensynet til økonomiske interesser, hensynet til sosial og kulturell integrering, samt hensynet til å unngå bråk, uro og uvøren adferd fra yngre gjester.

Retten fant ingen grunn til å betvile at aldersgrensen faktisk hadde dette formålet. Retten mente videre at det var et saklig og legitimt formål for en nattklubb å ønske at gjestene skal være over en viss alder, og at slike aldersgrenser har lange tradisjoner i norsk uteliv. Alt i alt, anså retten Festivitetens ønske om å innrette nattklubbvirksomheten på lørdager mot et publikum over 23 år som et saklig formål i lovens forstand.

Aldersgrensens nødvendighet

Spørsmålet som retten deretter måtte ta stilling til, var om aldersgrensen var nødvendig for å oppnå det saklige formålet. Dersom det forelå andre ikke-diskriminerende alternativer som var egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, vil det være et sterkt argument for at aldersgrensen ikke var nødvendig.

Staten anførte i denne sammenheng at Festiviteten kunne iverksette andre tiltak for å peile seg inn på et eldre publikum ved å sette ulike prisnivåer på enkelte drikkevarer, kreve inngangspenger, arrangere temakvelder, gjennomføre markedsføring direkte mot eldre, samt gjennom valg av interiør og musikk. Til dette bemerket retten at saken gjaldt en aldersgrense for et utested på lørdagskvelder, og at noen ytterligere tilpasning av Festivitetens lokaler for å lokke til seg et eldre publikum og holde de under 23 år unna, ikke fremsto som hensiktsmessig eller forholdsmessig.

Retten oppsummerte at den mulige effekten av de ikke-diskriminerende, alternative, tiltakene som staten viste til, fremsto mer som teoretiske hypoteser enn realistiske, velbegrunnede tiltak, og i strid med de faktiske erfaringene til Festiviteten. De konkluderte dermed at aldersgrensen mest sannsynlig var nødvendig for å ivareta de saklige formålet.

Uforholdsmessig inngripende?

Det siste spørsmålet retten måtte ta stilling til var om 23-årsgrensen på Festiviteten var uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles, dvs. nektes inngang fordi de ikke er gamle nok. I den konkrete vurderingen, la retten vekt på at de som har blitt rammet og nektet inngang, åpenbart har opplevd dette som urimelig og diskriminerende, og at det dreide seg om direkte forskjellsbehandling. På den annen side påpekte de at den aktuelle aldersgrensen bare gjaldt på lørdagskvelder, at den kun rammet de som var i aldersgruppen 20 til 22 år, at disse etter hvert ville bli gamle nok til å slippe inn, at de på lørdagskvelder hadde en alternativ nattklubb og at de på fredagskvelder hadde tilgang til Festiviteten. Retten konkluderte med at Festivitetens interesser var klart mest tungtveiende og at aldersgrensen ikke var uforholdsmessig inngripende overfor de som ble forskjellsbehandles.

Retten anså derfor 23-årsgrensen på Festiviteten for å være lovlig forskjellsbehandling etter diskrimineringsloven § 9. De påklagde vedtakene fra Diskrimineringsnemnda ble dermed opphevet.

Viktig for utelivsaktører

Avgjørelsen understreker viktigheten av at aldersgrenser må ha et klart og saklig formål, være nødvendig for å oppnå dette formålet, og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles. Selv om denne avgjørelsen gir en pekepinn, er det viktig å være oppmerksom på at hver sak må vurderes individuelt.

Ved vurderingen av om en aldersgrense utgjør en lovlig diskriminering etter diskrimineringsloven hviler bevisbyrden på utestedet. Det er altså utestedet som må påvise at en forskjellsbehandling er lovlig etter diskrimineringsloven 9 første ledd.

Lovens vilkår er videre kumulative. Det betyr at alle vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Utestedet må altså kunne sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen har et saklig formål, og at det ikke foreligger andre ikke-diskriminerende handlingsalternativer som er egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende. Til slutt må utestedet foreta en avveining mellom interessene til den som forskjellsbehandler (utestedet) og den som forskjellsbehandles (aldersgruppen som nektes adgang grunnet alder).

Diskrimineringsnemnda har nå anket saken, og dommen er derfor ikke rettskraftig ennå.

Ved behov for bistand, ta gjerne kontakt med vår fagruppe for Restaurant og uteliv.