Gjenstridige aksjonærer

Bakgrunn

Både i investeringsavtaler og aksjonæravtaler er det vanlig å regulere stemmegivning. En slik avtalemessig regulering tar normalt sikte på å gjøre avvik fra aksjelovens stemmeregler. Eksempelvis er det ikke uvanlig at en minoritetsaksjonær signerer på en avtale hvor han plikter å stemme på den måten som dikteres av hovedaksjonæren. Men hva om minoritetsaksjonærer nekter å følge avtalen? Hva kan hovedaksjonæren gjøre for å tvinge minoriteten til å stemme på den avtalte måten?

Boa Offshore-saken

Dette spørsmålet ble nylig behandlet av Høyesterett. Saken er prinsipiell og avklarer et viktig spørsmål. I denne saken hadde to aksjonærer inngått en investeringsavtale, hvor det var avtalt at minoritetsaksjonæren pliktet å stemme i hovedaksjonærens favør i en generalforsamlingssak om kapitalnedsettelse og tilleggsutbytte.

Først ble det tvist om tolkningen av selve investeringsavtalen. Saken havnet i voldgift hvor voldgiftsretten konkluderte med at minoriteten nettopp hadde en slik avtalt plikt til å stemme i favør av hovedaksjonæren.

Til tross for tapet i voldgiftsretten nektet minoritetsaksjonæren likevel å stemme på den måten som investeringsavtalen og voldgiftsretten fastsatte at han var forpliktet til å gjøre.  Hovedaksjonæren begjærte derfor tvangsfullbyrdelse av minoritetsaksjonærens stemmeplikt.

Tvangsfullbyrdelse

Tvangsfullbyrdelsesloven oppstiller tre alternative fullbyrdelsesmåter for denne typen plikter; enten at saksøker (hovedaksjonæren) gis rett til å utføre handlingen (stemme på vegne av minoriteten), at namsmyndighetene utfører handlingen, eller at minoritetsaksjonæren gis løpende tvangsmulkt inntil han har oppfylt sin plikt.

I Norge har man tradisjonelt ansett at plikten til å stemme på generalforsamling bare kan tvangsfullbyrdes ved at minoritetsaksjonæren ilegges en løpende mulkt. Synspunktet har vært basert på en uttalelse i forarbeidene hvor det står at mulkt er det eneste alternativet dersom den handling som kreves tvangsfullbyrdes «bare kan utføres av saksøkte selv».

Både tingretten og lagmannsretten konkluderte derfor med at hovedaksjonæren ikke kunne tvangsfullbyrde minoritetsaksjonæren til å stemme på en bestemt måte, men bare at minoritetsaksjonæren fikk en løpende mulkt helt til han oppfylte sin stemmeplikt.

Tanken er at mulkten på et eller annet tidspunkt skal vokse seg så stor at dette i seg selv tvinger minoritetsaksjonæren til å avgi slik stemme som følger av investeringsavtalen eller aksjonæravtalen. Dette pressmiddelet er imidlertid ikke særlig effektivt hvis saksøkte mangler midler til å betale mulkten, er utenlandsk, eller tjener mer på å la være å stemme enn han taper på å la mulkten bygge seg opp.

Majoritetsaksjonæren vant i Høyesterett

Høyesteretts ankeutvalg kom imidlertid til et annet resultat enn tingrett og lagmannsrett.

Høyesterett var enige med lagmannsretten i at mulktalternativet er det eneste alternativet i de tilfellene saksøktes medvirkning er nødvendig for å fullbyrde handleplikten. Dette inkluderer utvilsomt de tilfellene hvor den aktuelle handlingen er så personlig at saksøkte ikke kan overlate den til andre.

Høyesterett mente imidlertid at saksøktes medvirkning ikke på samme måte er nødvendig for de handlingene saksøkte frivillig kan la andre utføre, typisk ved å gi fullmakt. Da er ikke handlingen personlig på en slik måte at den må utføres av saksøkte selv. Retten uttalte deretter at «Dersom saksøkte frivillig kan overlate handlingen til en annen, er det mulig å gjøre det samme ved tvang.»

Ettersom en aksjeeier etter loven har rett til å delta på generalforsamlingen ved fullmektig, kom Høyesterett til at stemmegivingen kunne tvangsfullbyrdes gjennom alle tre tvangsalternativer i loven.

En hovedaksjonær kan derfor gis rett til å stemme på vegne av minoritetsaksjonæren (mot dennes vilje), når det fremgår av tvangsgrunnlaget (dom eller tilsvarende) helt konkret hva stemmegivningen skal gå ut på.

Det gjenstår å se hvilken effekt denne nye avgjørelsen vil kunne ha for aksjonærkonflikter. Det kan ikke utelukkes at avgjørelsen vil øke antall rettssaker om slik tvangsgjennomføring av stemmeplikt. På den annen side kan det også tenkes at minoritetsaksjonærer som er underlagt slik stemmeplikt, blir mindre gjenstridige.

Det kan heller ikke utelukkes at avgjørelsen vil være relevant for beslektede rettsområder f eks for sameier og borettslag. Et eksempel kan være der en seksjonseier nekter å oppfylle en forpliktelse til å stemme for en bestemt utvikling av eiendommen, typisk en loftsutbygging.

Artikkelen er publisert i Finansavisen