Kjøp og salg av varer – hvordan bruke Incoterms riktig

Hva er Incoterms?

Mange har sikkert sett Incoterms-betegnelser som «EXW», «CIF» og «FOB» på varefakturaer, enten det er tale om et mindre enkeltkjøp til bedriften, kjøp og salg av store anleggsmaskiner eller omfattende partier med matvarer ment for videresalg. Det er likevel overraskende mange bedrifter som ikke har full kontroll på innholdet i leveringsbetingelsene som benyttes. Dette kan ha stor betydning om det skulle oppstå skade på varer under transport.

Incoterms er et standardsett med leveringsbetingelser publisert av næringslivsorganisasjonen International Chamber of Commerce (ICC). Reglene inneholder ulike leveringsbetingelser, som brukes i svært stor utstrekning ved kjøp og salg av varer. Incoterms-reglene går langt tilbake i tid, der siste og gjeldende versjon er fra 2020. Reglene inneholder 11 ulike koder som kan avtales, avhengig av hva som er mest hensiktsmessig i det enkelte kjøpsforholdet. Betingelsene brukes både i nasjonale og internasjonale kjøpsforhold. Noen av vilkårene er generelle for all transport, mens andre kun gjelder for enkelte transporttyper.

Hovedfunksjonen til Incoterms er å regulere leveringspunkt og risikoovergang mellom kjøper og selger, typisk hvem som har den økonomiske risikoen dersom det oppstår skade på gjenstanden på et gitt tidspunkt. Incoterms regulerer imidlertid også andre funksjoner, for eksempel hvem som skal ordne transport, betale for frakt og tegne forsikring for godset.

Må avtales

I kjøp og salg mellom næringsdrivende i Norge er det kjøpsloven som regulerer risikoens overgang fra selger til kjøper, med mindre noe annet er avtalt mellom partene. Næringsdrivende parter kan med andre ord fravike kjøpslovens regler ved å avtale et mer passende Incoterms-vilkår for det aktuelle kjøpet. Slik avtale kan inngås for hvert enkelt kjøp, eller inngå i en større rammeavtale.

Dersom Incoterms avtales som en del av en større avtale, er det viktig å vurdere om det avtalte Incoterms-vilkåret er passende for alle kjøp og salg som skal skje under kontrakten. Alternativt burde det avtales at det skal gjelde ulike Incoterms for ulike typer kjøp og salg under kontrakten, for eksempel avhengig av varetype, transportmiddel eller geografisk område.  

Det er viktig å merke seg at hvem som har den økonomiske risikoen for varen under transport, ikke nødvendigvis sammenfaller med hvem som har eierskap til varene. Incoterms regulerer ikke overgang av eiendomsretten.

Eksempler på problemstillinger

Det er flere utfordringer som kan oppstå dersom partene ikke har et bevisst forhold til innholdet i Incoterms-vilkåret de har avtalt. Vi skal nevne noen eksempler nedenfor.

Et av Incoterms-vilkårene er CIP (Carriage and Insurance Paid To). Ved CIP-salg skjer levering og overføring av risiko fra selger til kjøper ved overlevering til transportør. Det er likevel selger som besørger og betaler for transport, og forsikrer varene under hovedtransporten. Man kan tenke seg at selger er norsk og har tegnet forsikring gjennom et norsk forsikringsselskap, mens kjøper befinner seg på andre siden av jordkloden. Dersom kjøper har fått kreditt og varen er ubetalt når skade skjer under transporten, blir det spørsmål om hvordan forholdet til transportforsikringen skal håndteres.

Kjøper hadde risikoen for varene da skaden oppstod og er derfor den som har krav på forsikringsutbetalingen. Det er likevel selger som har forsikringsforholdet og som ikke har mottatt betaling for sin vare. Selv om kjøper har krav på forsikringsutbetalingen, vil man fort tenke seg at det av praktiske hensyn er ønskelig at selger utsteder en kreditnota til kjøper mot at selger håndterer forsikringssaken, og mottar forsikringsutbetalingen. Det er ingenting i veien for en slik løsning, men det er da viktig å sørge for nødvendige rettighetsoverføringer, for å sikre at regressmulighetene mot den skadevoldende transportøren havner hos rett part.

Man kan også tenke seg motsatt situasjon, hvor kjøper er norsk og selger befinner seg på andre siden av jordkloden. Det avtales salg på vilkår CIF eller CIP. I slike tilfeller må en norsk kjøper, om skade skjer under transport, forholde seg til et forsikringsselskap som kan befinne seg på andre siden av jordkloden. Dette kan vanskeliggjøre posisjonen for kjøper i Norge. Kjøper bør her vurdere andre forsikringsløsninger, eller bruk av andre former for Incoterms.

Et annet eksempel er hvor partene har avtalt leveringsbetingelser FCA (Free Carrier). Tanken bak FCA er at kjøper skal besørge hovedtransporten, betale for denne og sørge for forsikringsdekning. Risikoen for varene går over fra selger til kjøper ved levering til et bestemt sted hvor hovedtransporten skal starte.

Selv om det er avtalt FCA, kan man tenke seg at kjøper finner det mer praktisk at selger ordner transporten, og retter en forespørsel til selger om dette. Dette rokker ved systemet, ettersom FCA er beregnet på transporter hvor kjøper både besørger transport og forsikring.

Kjøper hadde risikoen og skulle etter FCA også tegnet forsikring. Når selger likevel etter avtale har påtatt seg å besørge transporten, kan det oppstå uklarheter om hva partene egentlig har avtalt om ansvarsforholdene. Det kan også oppstå uklarheter med tanke på hvem som skulle ha tegnet forsikring, med risiko for at varen er uforsikret.

Smart, klart og enkelt - når det brukes riktig

Incoterms er i utgangspunktet en smart måte å avtale leveringsbetingelser på, hvor man ikke trenger å utbrodere hvem som skal besørge hva og ha risikoen for de ulike stadiene ved en varetransport. Dette ligger allerede inne i Incoterms-koden partene avtaler at skal gjelde for kjøpet, og har det samme innholdet uavhengig av hvor i verden partene befinner seg. Dette er også fordelaktig for andre involverte parter enn kjøper og selger, f.eks. transportører og forsikringsselskaper, som må vurdere hvem som er rette mottaker for en eventuell erstatning.

For at bruken av Incoterms skal fungere godt, må man imidlertid ha god kunnskap om hva de ulike kodene faktisk innebærer, og bruke disse riktig.

 

Artikkelen er publisert i Finansavisen