Reklamasjonsfrist ved erstatningskrav mot egen advokat

En advokat skal ivareta sin klients interesser, og utføre advokatoppdraget på en faglig forsvarlig måte. Advokater har også et sett med etiske regler å forholde seg til, Regler for god advokatskikk (RGA).

Advokaters erstatningsansvar baserer seg på den ulovfestede skyldregelen i erstatningsretten, culpa. Det er ikke slik at den minste feil, forsømmelse eller kritikkverdig atferd fra advokatens side medfører erstatningsansvar. Spørsmålet er om advokaten har opptrådt uaktsomt, dvs. om advokaten har opptrådt uforsvarlig og kan bebreides for å ikke ha handlet annerledes.

Vi som jobber med profesjonsansvar, ser et vidt spekter i erstatningskrav som rettes mot advokater. Det er alt fra klart ubegrunnede krav, til situasjoner hvor advokater har opptrådt svært uheldig og godt utenfor forsvarlige rammer.

Dersom advokaten har opptrådt erstatningsbetingende og det foreligger ansvarsgrunnlag, må det vurderes om advokatens opptreden har medført et økonomisk tap for klienten. Det er ikke gitt at det foreligger årsakssammenheng mellom advokatens feil og det tapet klienten anfører å ha lidt. Dette kan for eksempel være tilfellet der en advokat oversitter en foreldelsesfrist for et krav advokaten håndterer på vegne av klienten, men hvor kravet viser seg å være uberettiget og uansett ikke ville ført frem.

I tillegg til at et erstatningskrav mot en advokat forutsetter at det kan påvises ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og et økonomisk tap, er det viktig å huske på at man kan tape et erstatningskrav dersom man ikke reklamerer i tide.

Krav til reklamasjon

Mange er nok kjent med at dersom man oppdager en feil på en vaskemaskin eller en bolig man har kjøpt, må man reklamere innen en viss tid for å beholde et krav om erstatning eller liknende mot selger. Det er kanskje mer ukjent at det også vil gjelde et krav om reklamasjon dersom man vil påberope seg en mangel ved utførelsen av et advokatoppdrag.

Tidligere kunne man spore en viss usikkerhet i rettspraksis knyttet til om advokatansvaret skulle anses som et ansvar i eller utenfor kontrakt. Nå er det imidlertid bred konsensus og en etablert oppfatning om at advokatansvaret som klart utgangspunkt er et ansvar i kontrakt, med den konsekvens at alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper kommer til anvendelse.

Reklamasjonsreglene bygger på lojalitetsbetraktninger og en tanke om at det ikke skal være greit å forholde seg passiv overfor sin kontraktsmotpart når man har en oppfordring til å reagere på irregulariteter. Et varsel om at man vil påberope seg en mangel ved den leverte ytelsen vil ofte være en forutsetning for at kontraktsmotparten skal kunne ivareta sine interesser på en forsvarlig måte, herunder ved å sikre bevis som kan bidra til å belyse saken ved en eventuell etterfølgende tvist. Dette er hensyn som utvilsomt også gjør seg gjeldende i forholdet mellom advokat og klient.

Slik vi ser det, må det klart kunne legges til grunn at det gjelder en relativ reklamasjonsfrist (krav om reklamasjon «innen rimelig tid») i kontraktsforholdet mellom klient og advokat. Det kan også være avtalt noe om reklamasjon i oppdragsbekreftelsen, som man må være oppmerksom på.

Reklamasjon «innen rimelig tid»

Det å reklamere vil si at man må gi beskjed til advokaten om at det foreligger en mangel ved utførelsen av oppdraget, og at mangelen vil gjøres gjeldende som grunnlag for et rettslig krav.

Reklamasjonsfristen vil normalt starte i det man «ble eller burde blitt kjent» med det erstatningsbetingende forholdet. Det vil si at fristen starter å løpe på det tidspunkt man blir kjent med faktiske forhold som gir grunnlag for å forstå at ytelsen ikke er i samsvar med det som er avtalt.

Dersom klienten er forbruker, kan vedkommende fort ha begrenset med innsikt i grunnlaget for å gjøre et krav gjeldende. Tidspunktet for når reklamasjonsfristen starter vil derfor kunne variere ut ifra hva slags feil og mangler det er tale om. For eksempel kan det være lettere å kreve at klienten selv reagerer på forhold som lett kunne vært avdekket ved å kontrollere fakturaen fra advokatfirmaet, mens mangler ved selve rådgivningen i kompliserte juridiske spørsmål kan være vanskeligere å avdekke uten profesjonell bistand.

Hva som ligger i «rimelig tid» må avgjøres konkret, og vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sentrale momenter er kravets art og størrelse, partenes fagkyndighet og tidligere forbindelse. I vurderingen av hvilken tid som normalt står til rådighet for privatpersoner i møte med en profesjonell, er det naturlig å se hen til forbrukerlovgivningen hvor reklamasjonsfristen aldri kan være kortere enn to måneder. Av hensyn til tapsbegrensning og bevissikring, kan det imidlertid være gode grunner til at fristen ikke settes lengre. I næringsforhold vil kravene være strengere, og det vil normalt kreves en raskere reaksjon.

Konsekvensen av at det ikke reklameres, eventuelt at det reklameres for sent, er at kravet tapes.

Strengt, men likevel en forutsetning

I mange tilfeller kan klienten være langt mindre ressurssterk enn sin advokat. Selv om det kan virke strengt, vil det likevel gjelde krav til reklamasjon. Det ville vært lite rimelig om en klient som har tilstrekkelig oppfordring til å gjøre kravet gjeldende, kunne ventet med å varsle sin advokat til foreldelsesfristen nærmer seg. Hensynet til klienten kan imidlertid få en viss betydning i den konkrete vurderingen av reklamasjonsfristens startpunkt og lengde.

Det å være klar over reklamasjonsproblematikk i advokatansvarssaker er høyst relevant for advokater og deres ansvarsforsikringsselskaper, som risikerer å betale et krav de ellers kunne ha avvist.

 

Artikkelen er publisert i Finansavisen