På utsiden av EUs økonomiske sikkerhetsstrategi

EUs nye økonomiske sikkerhetsstrategi

I juni 2023 fremla EU-kommisjonen forslag til en ny økonomisk sikkerhetsstrategi for EU, med bakgrunn i den økende geopolitiske spenningen og det teknologiske skiftet vi står overfor. Strategien innebærer videreutvikling og etablering av nye styringsmidler og finansielle støtteordninger som skal adressere risikoer knyttet til EUs og medlemsstatenes økonomiske sikkerhet. Det innbefatter å bygge motstandskraft i leverandørkjeder og unngå avhengighet til fremmede stater, å beskytte den fysiske og digitale sikkerheten rundt kritisk infrastruktur, i tillegg til å hindre teknologioverføring til fremmede stater. Gjennom tiltakene ønsker EU blant annet å redusere risikoen for at fremmede stater kan anvende økonomisk makt for å påvirke EU og medlemsstatenes atferd. Selv om det ikke uttales i strategien, er det åpenbart at det er Kinas fremvoksende posisjon økonomisk og sikkerhetspolitisk som har vært dimensjonerende for strategien.

EU har innført ny regulering og en rekke støtteordninger

Forordning om screening av utenlandske direkteinvesteringer, Chips act og Foreign Subsidies Regulation, inngår sammen med flere andre EU-baserte regelverkstiltak i den nye strategien, og har trådt i kraft for medlemslandene.

Forordningene oppstiller blant annet krav til medlemslandenes regulering og kontroll med utenlandske direkteinvesteringer og subsidier fra tredjeland utenfor EU. Vel så viktig er det at forordningene tilrettelegger for samarbeid mellom medlemslandene, og mellom medlemslandene og EU-kommisjonen i slike saker. Samarbeidsmekanismene fasiliterer for informasjonsutveksling på generelt- og saksnivå mellom medlemslandene, og gir kommisjonen mulighet til å kommentere enkeltsaker etter screeningforordningen, iverksette undersøkelser av konkurransevridende subsidier fra tredjestater etter Foreign Subsidies Regulation, og iverksette koordinert kriserespons etter Chips act dersom det oppstår mikrobrikkemangel.

Ettersom disse tiltakene er forankret i EUs handelspolitikk, som ikke er omfattet av EØS-avtalens saklige virkeområde, betyr det at Norge, sammen med de øvrige EFTA-landene, står på utsiden av strategien og tiltakene. Dette til tross for at vi er del av EUs indre marked.  Status per i dag er at vi ikke har harmonisert regulering på området, og heller ikke har anledning til å utveksle informasjon med medlemsstatene og kommisjonen i slike saker som angår økonomisk sikkerhet.

“The key to success will be to act in unity”

Da EU-kommisjonen fremla den nye økonomiske sikkerhetsstrategien, understreket kommisjonen at man i dag ikke kan se de enkelte medlemsstatenes økonomiske interesser, sikkerhetsinteresser, sårbarheter eller mottiltak i isolasjon fra andre medlemsstater eller Unionen som helhet. Den enkelte medlemsstats interesser er uløselig knyttet til det indre markedets funksjon, integriteten til EUs handelspolitikk og sikkerhetsinteressene til EU som helhet.

Kommisjonen fastslo følgelig at «the key to success will be to act in unity”. Alternativet til en samlet EU-tilnærming, var ifølge Kommisjonen at allierte får mulighet til å velge og vrake i allianser, og fremmede stater kan søke å splitte og herske blant europeiske land. Selv om medlemslandene i EU har ulik grad av økonomiske forbindelser til Kina, og har ulik politisk tilnærming til landet, vil strategien som består av regulering og finansielle støtteordninger, bidra til en mer strømlinjeformet EU-tilnærming til Kina.

Regulatoriske konsekvenser for norske virksomheter

Konsekvensene av EU-forordningene for norske næringslivsaktører, er at de etter screeningforordningen og Foreign Subsidies Regulation behandles som tredjelandsaktører.

Norske investorer eller selskaper som investerer i sektorer i EU som er underlagt investeringskontroll, pålegges dermed meldeplikt på lik linje som investorer og selskaper fra land utenfor EU. Enkelte EU-stater, som Tyskland og Danmark, har valgt å behandle aktører fra EFTA-statene på lik linje som EU-land, men det er langt fra hovedregelen.

Ettersom det fremdeles er relativt store variasjoner i medlemslandenes regulering av investeringskontroll, medfører dette økt behov for juridisk veiledning når norske aktører skal gjennomføre transaksjoner i europeiske sektorer som er underlagt investeringskontroll. Meldeplikt vil også kunne medføre forsinkelser i transaksjonen og økte kostnader.

Investeringskontroll er i Norge regulert gjennom sikkerhetsloven kapittel 10 og § 2-5. Regelverket er imidlertid ikke harmonisert med EU-reguleringen, og gir vesentlig større usikkerhet knyttet til hvilke norske målselskap som faktisk er underlagt kontroll. Det er kun selskaper som er vedtatt underlagt sikkerhetsloven, i dag rundt 60 stykker, som omfattes av kapittel 10. Myndighetene kan imidlertid også stoppe eller ilegge restriksjoner etter sikkerhetsloven § 2-5, dersom det foreligger en ikke ubetydelig risiko for at et oppkjøp av en norsk virksomhet kan true nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er ikke vilkår om at virksomheten må være underlagt sikkerhetsloven. Denne hjemmelen ble anvendt da myndighetene stoppet oppkjøpet av Bergen Engines i 2021, og da det planlagte salget av selskapet Kulspids med tilhørende eiendom sør på Spitsbergen ble underlagt stoppordre gjennom pålagt krav om forutgående samtykke fra Nærings- og fiskeridepartementet i sommer. Investeringskontrollutvalget anbefalte i NOU 2023:28 at Norge etablerer investeringskontroll som i større grad harmonerer med det europeiske regelverket, og kobler seg til screeningforordningen.

Når det gjelder Foreign Subsidies Regulation, så er forordningens formål å bidra til at det indre marked fungerer som det skal ved å etablere et harmonisert rammeverk for å håndtere forstyrrelser forårsaket, direkte eller indirekte, av subsidier fra tredjestater, med sikte på å sikre like konkurransevilkår. Når Norge som EØS-medlem anses som en tredjestat etter FSR, medfører det meldeplikt for norske virksomheter etter forordningen. Det vil særlig være norske multinasjonale aktører, eller aktører som samarbeider med slike i forbindelse med større anskaffelser i EU, som vil utløse en godkjenningsprosess etter regelverket. Meldeplikten innebærer i utgangspunktet at man må sende inn omfattende mengder dokumentasjon til kommisjonen. Det er likevel lempet noe på dokumentasjonskravene knyttet til aktører som har mottatt finansielle bidrag fra EFTA-landene, men de er ikke unntatt i sin helhet. Når Norge er definert som tredjelandsaktør etter forordningen, blir konsekvensen at norske subsidier både omfattes av kontroll gjennom støtte- og konkurranseregelverket etter EØS-avtalen, i tillegg til kontroll etter Foreign Subsidies Regulation.

Chips act er et resultat av den globale mangelen på mikrobrikker som oppstod i 2020 og medførte nedstengning av flere fabrikker i Europa, fra bilindustri til produksjon av helseutstyr. Hendelsen avslørte sårbarheten ved å være avhengig av mikrobrikkeproduksjon i andre land gjennom globale leverandørkjeder. Forordningen skal styrke EUs konkurranseevne og motstandskraft innen mikrobrikketeknologier og applikasjoner. Chips act var den eneste av de tre forordningene som ble markert «EØS-relevant» av kommisjonen da den ble vedtatt i 2023. Norske myndigheter vurderer for tiden Norges tilknytning til forordningen. Uten å innlemme forordningen i EØS-avtalen, eller knytte oss til forordningen på andre måter, vil norsk mikrobrikkenæringen avskjæres fra enkelte av de sentrale europeiske finansieringsordningene og vil ikke få tilgang til de samme markedene som sine EU-baserte konkurrenter. Dette vil kunne utgjøre en økonomisk og konkurransemessig ulempe for den norske næringen.

Veien videre

EØS-utvalget som vurderte Norges erfaringer med EØS-samarbeidet de siste ti årene i NOU 2024:7, påpekte at EUs næringspolitikk er blitt mer rettet mot å sikre sårbare verdikjeder og beskytte EU-statenes næringsliv i en spent og usikker geopolitisk situasjon. EUs vedtagelse av de tre nevnte forordningene er et direkte utslag av dette, og medfører at næringspolitikk i større grad flyter sammen med handelspolitikk, sikkerhets- og utenrikspolitikk. EØS-utvalget påpekte at dette ville by på store utfordringer og muligheter som Norge må ta på alvor.

Norske myndigheters vurdering av hvorvidt eller hvordan Norge skal knytte seg til forordningene, ligger i kjernen av dette. Spørsmålet fremover blir hvor mange skreddersydde samarbeidsformer Kommisjonen vil tillate Norge å delta i, uten at Norge innlemmer forordningene i EØS-avtalen, eller deltar i samarbeidet som EU-medlem. Som påpekt av Barth Eide, har EU begynt å sette klarere grenser for land utenfor unionen, og det er blitt vanskeligere å få aksept for tilpasninger som er skreddersydde for norske behov.

I mellomtiden arbeider regjeringen med en ny norsk kinapolitikk, som blant annet skal innebære en økning i kontroll med utenlandske investeringer og eksport. Det skal gis mer målrettet informasjon til næringslivet, utdanningsinstitusjoner og andre aktører, og risikoen som samarbeid med Kina utgjør, skal tydeliggjøres.  Det er også annonsert at man skal styrke samarbeidet med EU og europeiske land for å redusere sårbarhet.

I mellomtiden må norsk næringsliv forholde seg til EU-forordningene knyttet til økonomisk sikkerhet som tredjeland, og håndtere uklar norsk lovgivning rundt investeringskontroll.

 

Artikkelen har tidligere vært publisert i Finansavisen.