Når kartellvirksomhet avsløres: Har du penger til gode?

Noe mindre kjent her til lands er muligens det såkalte Truckkartellet. Her hadde en rekke lastebilprodusenter bl.a. utvekslet listepriser gjennom flere år (1997-2011). Etter et kartellforlik i 2016 ila EU-kommisjonen bøter på til sammen 2,9 milliarder euro.

Trucksaken fikk i fjor et lokalt etterspill da Posten Bring – åtte år etter at de tok ut søksmål – ble tilkjent 118 millioner kroner i erstatning + renter. Erstatningen var begrunnet i at Posten Bring – på grunn av prissamarbeidet – i en årrekke hadde betalt mer enn de skulle for lastebilene sine. Kravet for lagmannsretten var på over 600 millioner og baserte seg på at det var betalt en overpris på 20 %.

Lagmannsretten kom til at det i Norge måtte legges til grunn en overpris på 10 %. Retten mente videre at det var årsakssammenheng mellom lastebilprodusentenes ulovlige samarbeid, og den overprisen Posten hadde betalt. Retten bygget bl.a. på vedtaket til EU-kommisjonen, men også økonomisk teori om karteller og Postens egne ekspertanalyser.

Slike erstatningssøksmål i etterkant av vedtak eller dom om brudd på konkurransereglene («Follow on-søksmål»), har det hittil ikke vært mange av i Norge. Alarmkundeforeningen (opprettet særskilt for å kunne fronte gruppesøksmålet) prøvde seg på vegne av nesten 400 000 privatkunder som formodentlig hadde betalt overpris på grunn av det ulovlige samarbeidet til Verisure og Sector Alarm. Etter Alarmkundeforeningens beregninger, kunne det dreie seg om opp til 2 milliarder kroner, dvs. ca. 5 000 kroner per kunde. Gruppesøksmålet var etter utmeldingsmodellen, hvilket betyr at man er en del av søksmålet om man ikke aktivt melder seg ut. Problemet var at Alarmkundeforeningen ikke hadde penger til å finansiere et slikt kostbart søksmål. Foreningen allierte seg derfor med Therium – et selskap som har som forretningsidé å finansiere rettsaker mot en del av en eventuell erstatning. Et slikt arrangement mente Høyesterett det ikke var åpning for i dagens tvistelov, og saken punkterte derfor før den kom til realitetsbehandling.

At Høyesterett har avvist kombinasjonen utmeldings(gruppe)søksmål og kostnadsdekning i form av avkortning i en eventuell erstatning til gruppemedlemmene, vil gjøre det svært vanskelig – om ikke umulig – for den jevne forbruker å få dekket tap i form av overpris som følge av brudd på konkurranseloven. Tapet for den enkelte vil rett og slett være for lite til å forsvare den risikoen som ligger i et erstatningssøksmål. Et nærliggende eksempel er det mulige tapet Prisjegersaken har påført dagligvarekunder i hele landet. En enkelt kunde som (muligens) har betalt noen tusenlapper for mye for melk, brød og fiskepinner har ikke en prosedabel sak, og vil være avhengig av at noen plukker opp regningen for et gruppesøksmål. Man må eventuelt sette sin lit til Forbrukerrådet som ved flere anledninger har plukket opp regningen i slike utmeldingssøkmål, bl.a. i gruppesøksmålet mot Riverty for (angivelig) ulovlige gebyrer for parkeringstjenester.

I EU har man siden 2014 hatt særlige regler for erstatningssøksmål etter brudd på konkurransereglene (erstatningsdirektivet). Direktivet er ikke inntatt i EØS-avtalen, slik at vi i Norge er henvist til de alminnelige erstatningsreglene i bl.a. skadeerstatningsloven. Et unntak fra dette er at konkurranseloven fastsetter en særskilt foreldelsesfrist på ett år for follow-on-søksmål fra endelig vedtak eller rettskraftig dom i saken.

Rett før årsskiftet ga Konkurranselovutvalget sin innstilling, NOU 2025: 11 Revidert konkurranselov. Her foreslås bl.a. å innføre enkelte regler for å styrke privat håndheving (inspirert av nevnte erstatningsdirektiv). Utvalgets flertall har herunder foreslått at det skal åpnes for tredjepartsfinansering av utmeldingssøksmål i konkurranseloven. Da gjenstår det å se om flertallets forslag blir vedtatt, og om det trer i kraft tidsnok til å hjelpe forsmådde dagligvarekunder.

Artikkelen ble først publisert i Kapital Jus.