Ny Høyesterettsdom om styreansvar: HR-2025-1171-A

Sakens bakgrunn

Saken springer ut av et større entrepriseforhold hvor et aksjeselskap, som byggherre, stilte en påkravsgaranti til fordel for entreprenøren. Garantien ga rett til utbetaling ved påkrav uten at byggherren kunne gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende rettsforholdet mellom partene. Etter dom i tingretten der entreprenøren ble tilkjent rundt 45 millioner kroner i erstatning og sakskostnader, krevde entreprenøren utbetaling av garantien på 13 millioner. Anken førte frem i lagmannsretten, der byggherren ble tilkjent en betydelig høyere erstatning. Etter dette gikk entreprenørselskapet konkurs, og det var ikke midler i boet til dekning for etteroppgjøret i garantiforholdet. Byggherren reiste derfor erstatningskrav mot styreleder i entreprenørselskapet for at garantimidlene ikke var i behold ved etteroppgjøret.

Det rettslige spørsmålet for Høyesterett var om styrelederen handlet erstatningsbetingende uaktsomt da han på vegne av aksjeselskapet disponerte over midlene som ble utbetalt til selskapet under påkravsgarantien, gitt selskapets økonomiske situasjon på utbetalingstidspunktet.

Rettslige utgangspunkter etter aksjeloven § 17-1

Høyesterett oppsummerer og klargjør de rettslige utgangspunkter for personlig erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1:

Personlig ansvar for selskapsledelse overfor selskapets kreditorer krever noe spesielt – en særskilt begrunnelse. Ansvar aktualiseres normalt ved sviktende økonomi i selskapet, hvor ledelsen må tilkjennes et betydelig handlingsrom for sine forretningsmessige vurderinger. Videre forutsetter erstatningsansvar rettsstridig opptreden. Det sentrale er derfor om personen har handlet i strid med de plikter som gjelder for rollen vedkommende har i selskapet, og kan bebreides for dette.

Høyesterett uttaler at det ikke er generelt grunnlag for å oppstille en strengere aktsomhetsnorm når den påståtte ansvarlige har flere roller i selskapet. Samtidig påpeker Høyesterett at aktsomhetskravet i praksis kan bli skjerpet, fordi en person med flere roller har økt oversikt og kontroll, og derfor må svare for utførelsen av rollene samlet.

Høyesteretts konkrete vurdering

Høyesterett la til grunn at en påkravsgaranti gir ubetinget rett til utbetaling ved påkrav ved mindre annet er avtalt. Et påkrav er en skriftlig betalingsoppfordring som angir at en forpliktelse, ofte et pengekrav, må oppfylles. Dette medfører en betydelig risikoeksponering for garantisten. Høyesterett holdt døren åpen for unntak i rene misbrukssituasjoner, men fant ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i saken.

I den aktuelle saken var det klart at entreprenørselskapet  kunne kreve utbetaling under garantien. Ansvarsgrunnlaget knyttet seg istedenfor til at styrelederen i entreprenørselskapet – i selskapets økonomiske situasjon på handlingstiden – benyttet garantibeløpet til nedbetaling av konserngjeld, og ikke holdt midlene avsatt til et mulig etteroppgjør dersom anken for lagmannsretten førte frem.

Høyesterett slo fast at det etter den klare risikofordelingen i garantiavtalen, og under hensyn til selskapets pressende likviditetsbehov på handlingstiden, ikke var noen plikt for styrelederen til å holde midlene avsatt til et mulig etteroppgjør. Dersom slike midler skulle vært reservert, måtte det vært etablert sikringsmekanismer som også ville hindret at midlene ble beslaglagt av andre kreditorer ved en eventuell konkurs, noe som ikke var tilfellet her. Byggherren hadde dermed ingen berettiget forventning om at garantimidlene skulle «holdes av» for deres regning.

Høyesterett vurderte også blant annet om disponeringen innebar brudd på aksjelovens krav om forsvarlig egenkapital, men kom til at dette ikke var tilfellet. Det ble også vurdert om styreleder hadde plikt til å foreslå tiltak etter aksjeloven § 3-5 med sikte på å sette selskapet i stand til å dekke et mulig etteroppgjør med byggherren. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at dette ikke var tilfellet. Også øvrige grunnlag for ansvar ble avvist.

Avklaringer fra Høyesterett

Høyesterett avkrefter for det første at det på generelt grunnlag kan oppstilles en strengere aktsomhetsnorm der den påstått ansvarlige har flere roller i selskapet. Samtidig må aktsomhetsnormen vurderes konkret, og kan i praksis skjerpes dersom vedkommende gjennom rollene har særlig oversikt og kontroll.

Mer prinsipielt avklarer dommen at lojalitetsplikten i alminnelige påkravsgarantiavtaler som hovedregel ikke pålegger påkravskreditor å holde av garantimidler med tanke på et mulig etteroppgjør

Høyesterett utelukker ikke at det kan tenkes situasjoner der en påkravskreditor kan ha plikt til å holde av midler til et etteroppgjør, men en slik plikt var det ikke grunnlag for å oppstille i denne saken. Styreleder kunne derfor ikke holdes erstatningsansvarlig på dette grunnlaget.