Høyesterett med avklaringer om klagefrist ved flyforsinkelser

I korte trekk gir flypassasjerforordningen passasjerer ulike rettigheter i tilfeller hvor de nektes ombordstigning mot sin vilje, en flyvning kanselleres eller er vesentlig forsinket. På nærmere angitte vilkår gir også forordningen passasjerene krav på en standardisert erstatning. Flyselskapene vil likevel for kansellerte eller forsinkede flyvninger slippe erstatningsansvar dersom det godtgjøres at det inntrufne skyldtes ekstraordinære omstendigheter som ikke med rimelighet kunne vært unngått.

I den aktuelle saken fremsatte passasjeren sitt krav om kompensasjon på 600 euro i tråd med standardiserte satser etter en tre-timers forsinkelse på en reise fra Thailand til Oslo. Flyselskapet Finnair avviste passasjerens krav på erstatning under henvisning til at kravet måtte fremsettes «innen rimelig tid». Mer konkret mente flyselskapet at et slikt krav måtte fremsettes innen to måneder etter flyvningen.

Finnair fikk medhold i Eidsivating lagmannsrett, men måtte gi tapt etter sakens behandling i Høyesterett.

Ved Høyesteretts behandling av saken ble det først foretatt en gjennomgang av det aktuelle regelverket, hvor det ble vist til at forordningen gjelder som forskrift i norsk rett. Videre bemerket Høyesterett at forordningen i utgangspunktet ikke gir rett på erstatning ved forsinket flyvning, men at EU-domstolen har slått fast at flyvninger hvor ankomst til bestemmelsesstedet er mer enn tre timer etter det opprinnelig fastsatte ankomsttidspunktet likevel gir passasjeren rett til erstatning. Dette var partene også enige om for Høyesterett.

Deretter gikk Høyesterett over til å vurdere hovedspørsmålet i saken. Det ble først pekt på at forordningen verken inneholder bestemmelser om reklamasjon eller klagefrist. Etter dette fulgte en nærmere analyse av reklamasjonsregler i øvrig kontraktslovgivning. Høyesterett viste til at flere av bestemmelsene som oppstiller krav om reklamasjon er tuftet på andre hensyn enn de som gjør seg gjeldende i den konkrete saken. Heller ikke en nærmere gjennomgang av det EU-rettslige regelverket på transportrettens var egnet til å tegne et entydig bilde.

Bildet i saken var altså sammensatt, noe som etter Høyesteretts syn «tilsier at man utenfor de lovregulerte områdene må løse spørsmålet om reklamasjonsplikt ut fra de hensyn som knytter seg til det enkelte typetilfelle». Ved den konkrete saken var retten tydelige på at det burde utvises tilbakeholdenhet med å oppstille krav til reklamasjon, ettersom forbrukervern er et sentralt formål med forordningen.

Etter en samlet vurdering ble det konkludert med at det ikke var tilstrekkelig grunn til å oppstille et reklamasjonskrav for standarderstatning etter forordningen. Dermed måtte man falle tilbake på den alminnelige foreldelsesfristen på tre år, som i denne saken var avbrutt i tide. Ettersom passasjeren vant saken fullt ut ble flyselskapet dømt til å betale standarderstatningen på 600 euro, i tillegg til sakskostnader på nærmere en million kroner.