Ny lov om levering av digitale ytelser til forbrukere (digitalytelsesloven)

På smarttelefonen har du kanskje applikasjoner for musikk, nyheter og trening, én, om ikke flere, strømmetjenester for tv- og videoinnhold og kanskje flere meldingstjenester. For hver av disse digitale tjenestene har du inngått en avtale med tjenesteyter og akseptert vedkommende avtalevilkår. Vi kjøper eller bestiller stadig flere digitale tjenester og det inngås i dag et enormt antall avtaler om tilgang til digitalt innhold og tjenester.

Avtaleforholdet mellom forbruker og leverandør ved digitale tjenester reguleres med andre ord av omfattende og komplekse standardavtaler. I tillegg faller de fleste digitale tjenester utenfor anvendelsesområdet til forbrukerkjøpsloven. EU ønsker et tydeligere regelverk mot vanskelig forståelige avtaler som kan gjøre det vanskelig for forbruker å ta gode og bevisste valg samt innføring visse minimumsrettigheter, og har derfor vedtatt EU-direktiv 2019/770 om visse aspekter av avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester. Digitalytelsesloven skal gjennomføre direktivet i norsk rett. Loven vil ikke kunne fravikes til skade for forbruker.

Hvilke avtaler omfattes av den nye digitalytelsesloven?

Digitale ytelser som omfattes av digitalytelsesloven

Etter lovutkastet skal lovens anvendelsesområde være avtaler om levering av digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold. Følgelig må tre vilkår være oppfylt for at loven skal komme til anvendelse; avtalen må 1) bestå i et forbrukerforhold, og 2) omhandle levering av digitale ytelser 3) mot vederlag. Vederlag omfatter mer enn betaling i penger, også motytelser som samtykke til behandling av personopplysninger regnes som vederlag.

Forbrukerforhold

Loven får kun direkte anvendelse der den som mottar den digitale ytelsen er forbruker, altså en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet 

Levering av digitale ytelser …

Begrepet «digitale ytelser» betyr både digitale «tjenester» og digitalt «innhold». På̊ enkelte punkter har lovforslaget bestemmelser som bare er aktuelle for digitalt innhold (som leveres på̊ et fysisk medium). Hva som utgjør «digitale ytelser» er definert i lovutkastet og omfatter all data som fremstilles og leveres i digital form og alle tjenester som brukes til å frembringe, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller å dele eller å samhandle på̊ annen måte med slike data. Følgelig vil blant annet meldingstjenester (med unntak av «gammeldags» sms) databehandlingsprogrammer, applikasjoner, lyd- og bildefiler, musikkfiler og digitale spill omfattes. Loven vil også omfatte tjenester som genererer, behandler, gir adgang til og/eller lagrer data. Sistnevnte omfatter blant annet bilde- og lyddeling, filhosting (skytjenester), tekstbehandling og sosiale medier.

I tillegg vil digitalytelsesloven, med unntak av reglene om levering og forsinkelse der forbrukerkjøpsloven fortsatt vil gjelde, omfatte fysiske medier som utelukkende brukes som bærere av digitalt innhold. Dette vil eksempelvis være gjenstander som USB-nøkler, DVD-er, Blu-ray og minnebrikker.

Lovforslaget inneholder imidlertid flere avgrensninger. For det første vil ikke loven gjelde når den digitale ytelsen leveres sammen med en ting og ytelsen er sammenknyttet med tingen på̊ en slik måte at den er nødvendig for tingens funksjon. Dette vil for eksempel gjelde smarttelefoner som etter avtalen leveres sammen med applikasjoner som trengs for at smarttelefonen skal fungere, som eksempelvis en kamera-applikasjon. Hvorvidt det foreligger en slik sammenknytning beror på en tolkning av selgers forpliktelser etter kjøpsavtalen. Dermed vil loven også gjelde dersom en tredjepart skal levere kamera-applikasjonen i henhold til kjøpsavtalen. Hvis derimot forbrukeren kjøper en smarttelefon uten et operativsystem, men bestiller operativsystem fra en tredjemann, vil bestillingen/nedlastingen av operativsystemet omfattes av digitalytelsesloven, mens avtalen om kjøp av telefonen reguleres av forbrukerkjøpsloven.

For øvrig, dersom en digital ytelse leveres sammen med en ting eller en (ikke-digital) tjeneste, anvendes loven som hovedregel bare på̊ den delen av avtalen som gjelder den digitale ytelsen.

Lovforslaget inneholder i tillegg visse spesifikke avgrensninger og gjelder ikke eksempelvis finansielle tjenester som bank-, kreditt- og betalingstjenester samt tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner. Nummerbaserte kommunikasjonstjenester, helsetjenester og pengespilltjenester er også noen ytelser som ikke vil omfattes av loven. Derimot omfattes nummeruavhengige kommunikasjonstjenester som for eksempel Whatsapp, Signal. Snapchat, og tilsvarende.

… mot vederlag

For at en avtale om digitale ytelse skal omfattes av loven må den leveres mot «vederlag.» Vederlag vil naturligvis omfatte penger, men også digitale uttrykk for verdi som eksempelvis virtuelle valutaer.

Etter loven skal imidlertid avgivelse av personopplysninger også anses som vederlag. Ytelser som vi anser som «gratis» i tradisjonell forstand vil altså omfattes av loven dersom forbruker oppgir personopplysninger. Dette innebærer at loven blant annet vil omfatte en rekke sosiale medier som eksempelvis Facebook, Instagram og Snapchat. Personopplysninger har i dag stor kommersiell og økonomisk verdi, og en rekke av verdens største tjenester har som forretningsmodell å tjene penger på personopplysninger.

Sentrale bestemmelser i lovforslaget

Krav til ytelsen og oppdateringer

Lovforslaget angir alminnelige krav til den digitale ytelsen, og som vil gjelde dersom annet ikke er avtalt. Det stilles her blant annet krav til ytelsens innhold, egenskaper og at den digitale ytelsen skal leveres i den nyeste versjonen som er tilgjengelig på avtaletidspunktet.

Leverandøren skal videre sørge for at forbrukeren får beskjed om og får levert oppdateringer, herunder sikkerhetsoppdateringer, som er nødvendige for å oppfylle kravene til ytelsen etter loven eller avtalen.

Det følger også av forslaget at den digitale ytelsen «svare[r] til det som forbrukeren har grunn til å forvente når det gjelder funksjonalitet og andre egenskaper,» og her vil opplysninger gitt i markedsføring også spille inn. Her kan man se for seg mange spørsmål når forbrukeren bytter fra Android til iOS eller bytte av smart-tv. Hva hvis appen eller strømmetjenesten ikke virker da eller hvis forbrukeren mister tilgang til egne data og historikk?

Endring av ytelsen

Som følge av utvikling av teknologi og endrede markedsbehov vil leverandører av digitale ytelser ha behov for å endre ytelser som leveres løpende. Leverandøren har adgang til å foreta endringer for å holde ytelsen kontraktsmessig. Lovforslaget gir imidlertid leverandøren en viss adgang til å foreta endringer utover dette dersom det skjer i tråd med krav til blant annet varsling som presiseres i lovteksten. Forbruker vil kunne heve avtalen ved endringer som påvirker ytelsen negativt på̊ en ikke uvesentlig måte.

Etter lovforslaget vil leverandør også kunne foreta prisendringer til forbrukerens ugunst forutsatt at forbrukeren blir varslet innen rimelig tid om endringen. Er prisendringen høyere enn konsumprisindeksen skulle tilsi kan forbruker kostnadsfritt si opp avtalen.

Bindingstid

Etter lovforslaget kan det som hovedregel ikke gyldig avtales at avtalen skal være uoppsigelig i mer enn seks måneder av gangen. I særlige tilfeller kan det avtales 12 måneder bindingstid. For at bindingstid gyldig kan avtales kreves det i tillegg at forbrukeren gis en fordel som står i forhold til bindingstidens lengde.

For avtaler om løpende levering der vederlaget utelukkende er at forbrukeren oppgir personopplysninger, kan avtalen som hovedregel sies opp med umiddelbar virkning. Her vil også GDPRs regler om sletting av personopplysninger hos leverandøren være viktig i tillegg.

Regler om bindingstid skal verne forbruker mot å bli avskåret fra å nyttiggjøre seg av andre tilbud i markedet og bidra til å fremme konkurranse.

Misligholdsbeføyelser ved mangel og forsinkelser

Loven presiserer hva som skal anses som en «mangel» og «forsinkelse» i lovens forstand, og angir en rekke misligholdsbeføyelser som forbruker kan gjøre gjeldende ved mangelfull eller forsinket levering. Forbruker vil ved kontraktsbrudd kunne holde vederlag tilbake, kreve oppfyllelse, heve avtalen, kreve erstatning, kreve at leverandøren retter mangelen eller leverer en tilsvarende ytelse og prisavslag.

I lovforslaget er det også inntatt en bestemmelse som gir forbruker mulighet til å rette direktekrav mot leverandørens tidligere omsetningsledd dersom den digitale ytelsen har en mangel. En slik bestemmelse finnes ikke i direktivet. Adgang til direktekrav vil eksempelvis være praktisk i tilfelle leverandøren går konkurs.

Visst vern mot betaling av tjenester man ikke bruker

Lovutkastet inneholder en særregel som gir forbrukeren et visst vern mot å bli fakturert for tjenester som vedkommende ikke bruker lenger. Dette vil gjelde tilfeller der et er avtalt periodevis forskuddsbetaling med automatisk trekk fra forbrukers bankkonto uten bindingstid. Dersom det ikke lenger er dekning på kontoen eller betalingskortet er utløpt vil avtalen anses som oppsagt. Leverandør kan da ikke fortsette å gi forbruker tilgang til ytelsen og samtidig akkumulere et større vederlagskrav mot forbrukeren.

Leverandørens krav

Lovforslaget angir også krav leverandøren vil kunne gjøre gjeldende ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side, herunder leverandørens rett til å holde ytelsen tilbake, rett til å fastholde avtalen og kreve at forbrukeren betaler prisen, samt rett til å heve avtalen og kreve erstatning.

Erfarne advokater

Ræder har lang og bred erfaring med å bistå aktører innen IKT-bransjen, både på leverandør- og kundesiden og bistår deg gjerne ved spørsmål i forbindelse med den nye digitaltjenesteloven.

Høringsfristen for lovforslaget er 3. mars 2021.