Kan «retten til å bli glemt» begrense redaktørers ytringsfrihet?

Avindekseringsplikt ikke bare for søkemotorer

Pressens og redaktørers ytringsfrihet og enkeltpersoners «rett til å bli glemt» er i vinden om dagen. Like før jul i fjor, i saken Biancardi v. Italia, kom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) frem til at medier kan pålegges å «avindeksere» nettbaserte artikler, som følge av forespørsel fra den omtalte personen. Slik avindeksering innebærer at artikkelen ikke kommer opp som treff ved søk på personens navn i søkemotorer. Mer om Biancardi v. Italia nedenfor.

Det fremkommer av tidligere domstolspraksis at søkemotorer kan ha plikt til å avindeksere. Biancardi v. Italia er derimot den første dommen som innebærer at det ikke bare er søkemotorene selv som kan ha denne type plikt, men også redaktøren hos utgiver. Sentralt i vurderingen var hvordan den omtalte personens behov for personvern skulle balanseres opp mot avisens rett til ytringsfrihet. EMD konkluderte med at slik plikt ikke innebærer innskrenking i avisens og redaktørens ytringsfrihet.

I en annen sak som nylig ble behandlet i EMD, Hurbain v. Belgia, var også pressearkiver på nett det sentrale temaet. I denne saken ble konklusjonen at medier kan pålegges å anonymisere artikler i slike arkiver. Saken kan medføre nye plikter for nettaviser og andre medier på nett med hensyn til tilgang via søkemotorer. Saken var oppe for behandling i EMDs storkammer 9. mars 2022, men vi venter med å omtale den ytterligere til den er endelig avgjort.

Ytringsfrihet v. personvern

Retten til ytrings- og informasjonsfriheten og retten til privatliv følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I Norge er dette nedfelt i Grunnloven. Disse rettighetene er likestilte og kan ofte komme i konflikt. Dette fører til at de må balanseres mot hverandre.

Bruk av personopplysninger i journalistikk og informasjonsarbeid er til dels unntatt fra retten til personvern. Men behandlingen må uansett være nødvendig av hensyn til samfunnets behov for informasjon og samfunnsdebatt.

Temaet «ytringsfrihet v. personvern» har blitt vurdert både i Høyesterett og EMD flere ganger. Retten til personvern inkluderer retten til å bli glemt, som innebærer at personer i visse tilfeller kan kreve personopplysninger om seg selv slettet, så lenge visse vilkår er oppfylt.

Med stadig mer tilgjengelig informasjon på nett – som er lett å finne via søkemotorer – blir disse rettighetene satt enda mer opp mot hverandre. De nyeste sakene fra EMD som er omtalt her viser at det ikke bare er søkemotorene som har plikt til å vanskeliggjøre tilgangen på personopplysninger dersom den omtalte personen ber om det. Redaktøren hos utgiver kan ha samme plikt.

Hva innebærer retten til avindeksering?

Som en del av retten til personvern og retten til sletting kan enkeltpersoner be om avindeksering. Avindeksering betyr at sammenhengen mellom en person og aktuelle søketreff på nett fjernes.

Som nevnt over kan enkeltpersoner be søkemotorer om å gjøre dette, selv om det ikke automatisk innebærer at søkemotoren har en plikt til å avindeksere i det enkelte tilfellet. Også i tilfellene der det i utgangspunktet var lovlig å bruke opplysningene i en konkret artikkel (og ikke grunnlag for å kreve sletting av opplysningene eller avindeksering) kan slik rettighet oppstå over tid. Dette kan f.eks. gjelde dersom informasjonen etter en tid utilstrekkelig eller irrelevant.

Fordelen med denne retten til å bli glemt via avindeksering er at privatpersoner kan få fjernet koblingen mellom eget navn i en artikkel og søkemotoren, uten at den må forsøke å få avisen eller annen som har publisert informasjonen til å slette eller redigere denne. Dette vil gjerne være vanskeligere å oppnå, nettopp på grunn av medienes ytringsfrihet og informasjonsfrihet.

Avindeksering er ment å begrense den utvidede tilgangen på informasjonen som søkemotorer gir, uten at det trenger å anses som et inngrep i ytringsfriheten til den som har publisert informasjonen.

Biancardi v. Italy

Saken handlet om en tidligere redaktør for en nettavis, som i 2008 hadde publisert en artikkel om en slåsskamp og knivstikking på en restaurant. Artikkelen inneholdt navnene på de involverte, en familie, som eide restauranten. Artikkelen omtalte også mulig bakgrunnen for bråket, og beskrev etterfølgende straffesak i detalj.

I 2010 sendte ett av familiemedlemmene en forespørsel til redaktøren om å fjerne artikkelen fra internett. Dette ble ikke etterfulgt av redaktøren, som førte til at saken ble tatt opp til italienske domstoler.

Da spørsmålet om forespørselen om avindeksering kom opp, hadde redaktøren allerede avindeksert artikkelen. Domstolen så derfor nærmere på perioden frem til avindeksering hadde skjedd. Spørsmålet ble derfor om redaktøren var erstatningspliktig for å ikke ha avindeksert artikkelen tidligere.

I den italienske domstolen ble redaktøren funnet erstatningsansvarlig for å ha beholdt artikkelen på nettsiden uten å avindeksere denne. Retten påpekte at ved å ikke avindeksere artikkelen hadde artikkelen vært lett tilgjengelig i perioden, til tross for at eieren hadde bedt om å få artikkelen fjernet.  Hvem som helst kunne gjennom en søkemotor søke på navnet på restauranten eller eieren og få tilgang til sensitiv informasjon knyttet til straffesaken. Det ble påpekt at redaktørens pressefrihet ble mindre viktig jo mer tid som gikk, mens saksøkers rett til personvern økte.

Spørsmålet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen var enkelt sagt om den italienske domstolen hadde rett. Nærmere bestemt var spørsmålet om hvorvidt den italienske domstolens avgjørelse om at redaktøren måtte avindeksere, innebar brudd på avisen og redaktørens ytringsfrihet eller ikke.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen konkluderte med at det ikke var strid mellom plikten til å avindeksere og retten til ytringsfrihet. Det ble blant annet vist til at redaktøren ikke hadde måttet fjerne artikkelen permanent, som tilsa at det ikke var brudd. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mente altså at det ikke bare var søkemotorer på internett som kan være forpliktet til å avindeksere materiale. Også redaktører for aviser og pressearkiver som er tilgjengelige via internett kan omfattes, slik som nettavisen i denne saken.

Kritikk fra media

Biancardi v. Italia avgjørelsen har blitt kritisert av medieorganisasjoner i etterkant, blant annet fordi avgjørelsen anses å kunne sette begrensninger for ytrings- og informasjonsfriheten. Begge er sentrale for et demokratisk samfunn. Personvernforkjempere forsvarer avgjørelsen. Forhåpentligvis kommer det flere avklaringer om hvor grensen mellom disse rettighetene skal trekkes, i avgjørelsen Hurbain v. Belgia.