Foreldelse av styreansvar

Utgangspunkt

Daglig leder og styrets medlemmer har etter aksjeloven under visse forutsetninger erstatningsansvar ovenfor selskapet, aksjonærene, kunder og leverandører. Det rettslige utgangspunkt er aksjeloven § 17-1 første ledd som angir at «Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem … erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt». Det dreier seg om et selvstendig ansvarsgrunnlag og krav kan fremmes uavhengig av om man velger å rette krav mot selskapet.

Kunder som har et mangelskrav mot en boligbygger, en håndverker eller en bilforretning vil som regel starte en dialog med selskapet ved reklamasjon eller annen misligholdsbeføyelse rettet mot selskapet. Så lenge de ser for seg å få dekning av selskapet vil nok mange se det som mindre naturlig å fremme krav mot ledelse eller styre. Tilsvarende vil situasjonen ofte være for leverandører.

Dersom det viser seg at selskapet ikke er i stand til å oppfylle et erstatningskrav grunnet svak økonomi eller konkurs, er det et spørsmål om krav da kan rettes mot ledelsen eller om det er for sent på det tidspunktet. I henhold til foreldelsesloven § 9 foreldes krav tre år etter at man fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden eller mangelen og den ansvarlige.

Høyesterett – krav mot ledelsen foreldes likt med kravet mot selskapet

Høyesterett avsa 30. mars i år dom i en sak om foreldelse av krav som er rettet mot ledelsen.

En huseier fra Hamar hadde opprinnelig reist sak mot et byggfirma for mangelfullt utførte arbeider på hans enebolig og vunnet frem i tingretten med et krav på i overkant av kr 600.000. Manglene som ga grunnlag for kravet var beskrevet i en reklamasjonsrapport fra august 2017. Saken ble anket til lagmannretten, men før saken ble behandlet der ble det åpnet konkurs i byggefirmaet.

Huseieren reiste oktober 2020 sak om erstatning mot daglig leder og styreleder i håndverksbedriften som hadde utført arbeidene, jf. aksjeloven § 17-1 første ledd.

Spørsmålet var om den tre års foreldelses fristen løp fra manglene var oppdaget, eller eventuelt først fra man var klar over at selskapet ikke kunne oppfylle sine forpliktelser, eventuelt et annet tidspunkt.

Høyesterett kom til at erstatningskravet var foreldet etter foreldelsesloven § 9 første ledd. Huseieren måtte anses for å ha fått nødvendig kunnskap om manglene ved rapporten av august 2017. Verken forbrukerperspektivet eller konkursåpningen kunne medføre at fristen begynte å løpe på et senere tidspunkt. Det samme gjaldt forhandlingene mellom byggherren og bedriften om mulighetene for å rette manglene. Det var heller ikke grunnlag for å innrømme byggherren en viss områdingstid før foreldelsesfristen begynte å løpe. Kravet var følgelig foreldet da saken ble reist. Høyesterett uttale i denne sammenheng:

«Det er tilstrekkelig at skadelidte er klar over at han er påført et økonomisk tap og hvem som er ansvarlig for dette. Etter rettens vurdering hadde [huseieren] senest på det tidspunktet takstrapporten fra Hem foreslå, hatt tilstrekkelig tid til å områ seg for samtlige erstatningsposter. [saksøktes] rolle som daglig leder og enestyre for selskapet var så nært knyttet til virksomhetens ansvar etter kontrakten, at foreldelsesfristen for erstatningskravet mot … styreleder/daglig leder har samme starttidspunkt som et krav mot selskapet, og må beregnes uavhengig av når selskapet gikk konkurs. Det er [huseieren] som må bære ansvaret for at han valgte å gå til søksmål mot selskapet, og først tok ut søksmål mot styreleder/daglig leder etter at selskapet var konkurs.»

Den daglig leder/styreleder ble etter dette frifunnet.

Vanskelig å vite om det er fare for konkurs

Som kunde eller leverandør vil det ofte være vanskelig å vite om det er fare for at selskapet man egentlig har et krav mot kan gjøre opp om man vinner frem, eller om selskapet går konkurs underveis i rettsprosessen. Selv om selskapet virker solid ved inngåelsen av avtale, kan det skje store endringer i både store og små selskaper.

Fra innledende reklamasjonsdiskusjoner om utbedring fra håndverker, bilforretning eller annen leverandør viser seg å ikke føre frem, til man har en rettskraftig dom kan det gå lang tid. Med saksbehandlingstiden i forliksråd, tingrett og lagmannsrett vil det i mange tilfeller gå minst tre år fra man har oppdaget en mangel til dom foreligger. Deretter kan det være en inndrivelsesprosess som også tar tid.

Det er klart at det ikke i alle saker vil kunne være grunnlag for krav mot daglig leder eller styret om selskapet ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Men i en god del tilfeller er det slik, fordi de erstatningskravet kan føres tilbake til at selskapet ikke har sørget for å ha tilgang på nødvendig faglige kyndighet, at feilen skyldes mangler ved kvalitetskontroll, mangelfull organisering eller at selskapet rett og slett har påtatt seg mer enn de har tid til å følge opp. Dette er forhold ledelsen har ansvaret for og som kan danne grunnlag for erstatning etter aksjelovens § 17-1.

Høyesteretts avgjørelse viser at det er viktig å tidlig gjøre en vurdering av om det kan være grunnlag også for krav mot daglig leder eller styreleder, slik at foreldelse kan avbrytes i god tid før en eventuell foreldelse inntrer.

 

Artikkelen er publisert i Finansavisen