Når blir man distributør - og hvilke konsekvenser har det?

Partene har gjerne forskjellig oppfatning av sin egen betydning og plass i et slikt forhold. Eksportøren vil gjerne omtale den annen part som «buyer» mens kjøper gjerne ser seg selv som noe mer - «distributor», «representative» e.l. Og dette er ikke bare en lek med ord. Årsaken til det er at i mange land har en distributør en annen rettslig stilling enn en som «bare kjøper og selger videre».

Spesielt bør man merke seg at en distribusjonsavtale vanligvis anses som en «varig kontrakt», og at den derfor ikke kan sies opp av eksportøren uten rimelig varsel/oppsigelsestid. I noen land gir loven (eller rettspraksis) også grunnlag for at en distributør kan kreve vederlag ved kontraktens opphør. Et tredje forhold av stor betydning er de internasjonale vernetingsavtaler (dvs avtaler som bestemmer hvor tvister mellom parter i ulike land skal avgjøres.) Slike avtaler skiller gjerne mellom «distribusjonsforhold» og «kjøpsforhold».

Norske importører/eksportører gjør derfor klokt i å vurdere om langvarige forbindelser man har etablert er å betrakte som avtaler om distribusjon eller avtaler om kjøp.

Grensedragningen var nylig oppe til vurdering i European Court of Justice i saken «Maison du Whisky». Her hadde det franske selskapet Maison du Whisky i mer enn 10 år solgt diverse typer whiskey til det belgiske selskapet Corman-Collins. Dette selskapet solgte så varene videre til utsalg i Belgia.

Under samhandelen brukte Corman-Collins betegnelsen "Maison du Whisky Belgique". De benyttet også internettdomenet www.whisky.be uten innsigelser fra det franske selskapet.

I desember 2010 informerte Maison du Whisky Corman-Collins at et annet selskap skulle forestå salget i Belgia. Samtidig forbød de videre bruk av betegnelsen "Maison du Whisky Belgique". I Belgia har distributører krav på vederlag ved kontrakts opphør. Corman-Collins saksøkte derfor La Maison du Whisky for de belgiske domstoler med krav på (slutt)vederlag etter Belgisk rett.

Det franske selskapet bestred at den belgiske domstolen hadde kompetanse til å behandle saken på grunnlag av artikkel 2 i EUs direktiv 44/2001 – om jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker (som tilsvarer den s.k. Luganokonvensjonen som er vedtatt som norsk lov). Den belgiske domstolen forela derfor saken for EF-domstolen med spørsmål om distribusjonsavtalen var å anse som en kontrakt for salg av varer eller, som en kontrakt for levering av (distributør)tjenester.

Var kontrakten å betrakte som en kontrakt for kjøp og salg av varer ville vernetinget etter direktivet være der varene ble levert dvs. Frankrike. Var Corman-Collins derimot å anse som en distributør for Maison du Whisky ville selskapet ha rett til å saksøke på det stedet distribusjonen ble foretatt - dvs. Belgia.

Domstolen fant at forholdet ikke kunne anses som en distribusjonsavtale og uttalte at «slike avtaler er kjennetegnet ved å være en rammeavtale, hvor hensikten er fremtidig forsyning og avsetning …. inkludert spesifikke bestemmelser om distributørens distribusjon av varer som selges …".

Med andre ord, hvis forholdet er begrenset til levering av produkter (også gjennom langsiktige avtaler), vil dette betraktes som en «kjøp og salg avtale». Om det derimot foreligger «særlige forpliktelser» for distribusjonen (tjenesteelementet) vil kjøper bli å anse som distributør.

Domstolen gir ingen utfyllende forklaring på hva slike "særlige forpliktelser" vanligvis vil bestå i. Dommeren nøyer seg med vage hentydninger av typen …. " generelle og typiske bestemmelser som gjelder for det fremtidige forholdet mellom produsent og distributør «hva angår deres leveranser og øvrige forpliktelser».

Så lenge forholdet løper er spørsmålet om kjøper er å betrakte som distributør av mindre betydning. Men spørsmål om oppsigelsestid, vederlag og verneting vil fort kunne skape uenighet ved opphør. "Maison du Whisky" viser hvilke fordeler kjøper vil få om han blir å betrakte som distributør.