Prøvetid i agentkontrakter – agentens krav på avgangsvederlag m.v

I arbeidsforhold har en prøvetidsansatt derfor et svakere stillingsvern enn en ansatt som sies opp etter prøvetidens utløp. Iht. § 15-6 nr. 1 kan oppsigelse meddeles med bakgrunn i den ansattes tilpassing til arbeidet, faglige dyktighet og pålitelighet. I arbeidskontrakter inkluderes nærmest alltid bestemmelser om prøvetid. Bør slike bestemmelser også inntas i agentkontrakter?

Den norske agenturlov dekker både agenter som utfører oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet og ansatte som betales med provisjon («handelsreisende»). Dette fremgår av lovens § 1 som definerer de to grupper slik:

1. ledd definerer den egentlige agent

Med en handelsagent forstås i denne lov den som i næringsvirksomhet etter avtale med en annen (hovedmannen) har påtatt seg selvstendig og over tid å virke for salg eller kjøp av varer for hovedmannens regning ved å innhente ordrer til hovedmannen eller ved å inngå avtaler i hovedmannens navn.

2. ledd definerer handelsreisende

Med en handelsreisende forstås i denne lov en ansatt som har som oppgave å oppsøke tredjemenn og virke for salg eller kjøp av varer, som ikke medbringes, ved å innhente ordrer til arbeidsgiveren eller ved å inngå avtaler i arbeidsgiverens navn.

Handelsreisende dekkes for øvrig som «ansatt» både av agenturloven og av arbeidsmiljøloven. Mens en agent kan sies opp uten begrunnelse vil det måtte kreves saklig grunn etter arbeidsmiljøloven for å si opp en handelsreisende. Men saklighetsvurderingen er altså mildere i en prøvetid. For handelsreisende vil det derfor uansett være fornuftig å ta inn bestemmelser om prøvetid.

Hva så med kontrakter for de egentlige agenter? I praksis har vi i enkelte tilfelle sett slike bestemmelser. Bakgrunnen er antagelig en oppfatning om at dersom oppsigelse skjer i prøvetid vil bestemmelsene om rett til avgangsvederlag ikke komme til anvendelse. Dette har støtte i praksis fra enkelte land – bl.a. har den franske Court of Cassation som lenge har akseptert at krav om avgangsvederlag avskjæres dersom agenten sies opp i prøvetid. Om agenten sies opp «på vanlig måte» vil han ha krav på avgangsvederlag, med mindre oppsigelsen skyldes «pliktbrudd som medfører vesentlig kontraktbrudd, og som kan tilregnes agenten». Den terskelen er ganske høy.  

Den franske praksis hvoretter avgangsvederlag ble avskåret ved oppsigelse i prøvetid ble bragt inn for EU domstolen tidligere i år (CMR SARL v Demeures terre et tradition SARL) 11/05/2018). I avgjørelsen slo EU domstolen fast at en slik praksis er i strid med EU retten (agentdirektivet). Direktivet har riktignok ingen bestemmelser som forbyr prøvetid, men retten fant at en slik ordning ikke lot seg forene med direktivet ut i fra følgende argumentasjon: 

• Agenturforholdet oppstår fra agentkontrakten inngås.
• Agenten vil under direktivet ha en rett til avgangsvederlag – med mindre han selv sier opp eller vesentlig misligholder kontrakten.
• Bestemmelser om prøvetid innebærer en ny oppsigelsesgrunn som ikke er hjemlet i direktivet.
• Direktivet må tolkes strengt – noe annet ville være å underminere hensikten, som er å beskytte agenten.

 

Avgjørelsen er ikke spesielt overraskende. Den franske praksis var nok preget av at avgangsvederlagsreglene i Frankrike følger en annen metode enn det som de fleste øvrige land benytter. At avgangsvederlag ikke ble tilkjent ved oppsigelse i prøvetid hadde derfor en god forretningsmessig begrunnelse. Men argumentasjonen bet ikke på EU domstolen – og det er nå ugjenkallelig slått fast at en oppsigelse i prøvetid ikke avskjærer en agents krav på avgangsvederlag. Norsk rettspraksis som synes å akseptere at prøvetidsavtaler kan inngås (som Gulating Lagmannsretts dom LG-2002-2182) må fremover tolkes i lys av denne avgjørelsen.

Som nevnt over, vil vi (fortsatt) anbefale at det inntas prøvetidsbestemmelser i avtaler med handelsreisende. Dette gir en større fleksibilitet i forhold til arbeidsmiljølovens krav om saklig grunn ved oppsigelse. En prøvetidsbestemmelse vil imidlertid neppe avskjære den handelsreisende fra å kunne kreve avgangsvederlag. Rett nok, er de handelsreisende ikke dekket av agenturdirektivet – deres krav på avgangsvederlag mv skyldes at den norske lovgiver har valgt å gi dem en beskyttelse. Men sammenhengen i lovverket – og det faktum at agenturlovens bestemmelser (også for handelsreisende) er ufravikelige, tilsier nok at en domstol vil tilkjenne avgangsvederlag – selv om oppsigelsen skjer i prøvetid.

For de selvstendige agenter har en prøvetidsbestemmelse mindre betydning. En oppsigelse i prøvetid vil som oftest skyldes at agenten ikke genererer tilstrekkelig salg. Spørsmålet om avgangsvederlag (som jo baseres på oppnådd omsetning/nye kunder) er da ikke nødvendigvis så kommersielt viktig. I enkelte tilfelle kan imidlertid avgangsvederlagsspørsmålet være av betydning. I så fall, bør alternative reguleringer vurderes. Dette krever en mer individuell kontraktstilpasning.