Agenter får - andre forhandlere får ikke

For handelsagenter har vi lenge hatt lovregler som gir rett til slik erstatning. For andre typer mellommenn – som (ene)forhandlere - har vi ikke egne lovbestemmelser som regulerer spørsmålet.

I den såkalte Tampax-dommen fra 1980 ble det slått fast at de dagjeldende bestemmelser om etterprovisjon for agenter ikke kunne anvendes analogisk i eneforhandlerforhold.

Bestemmelsene om etterprovisjon ble i 1994 avløst av agenturlovens bestemmelser om avgangsvederlag. I forarbeidene til agenturloven er analogispørsmålet bare omtalt i en arbeidsgrupperapport som ligger som vedlegg til odelstingsproposisjonen hvori lovforslaget ble fremmet. Det heter her:

"Arbeidsgruppen er av den oppfatning at tilsvarende regler som i utkastet her bør bli lagt til grunn i lignende distribusjonsforhold så langt det er naturlig."

Denne reservasjon - og det faktum at agenturlovens bestemmelser er bygget på EU/tysk rett har fått enkelte til å hevde at rettskildebildet er annerledes i dag – og at det derfor burde være mulig for eneforhandlere å kreve en eller annen form for goodwillerstatning ved avtalens opphør. Særlig da om avtalen «ligner på et agentforhold»

I enkelte dommer har det også vært spor av slik tankegang. I en høyesterettsdom fra 1991 («Lisemettekjøkken») ble forhandleren Mandal Byggservice tilkjent en begrenset erstatning med følgende begrunnelse:

"...Især i Mandals-området er det imidlertid nedlagt en betydelig innsats for å gjøre Lisemette kjøkken kjent. Dette har nok nedfelt seg i en goodwill-verdi, som dog må antas å ha en nokså flyktig karakter, - såfremt innsatsen ikke vedlikeholdes. En viss goodwillerstatning vil det være grunnlag for å tilkjenne Mandal Byggeservice." (vår utheving).

Dommen er imidlertid svært konkret og er ikke fulgt opp i senere praksis. Den alminnelige lære har derfor vært at (ene)forhandlere IKKE har hatt krav på noen erstatning ved oppsigelse/opphør.

Denne tradisjonelle lære ble utfordret av en dom avsagt av Borgarting Lagmannsrett i juni 2013. I dommen ble Kolberg Caspary Lautom AS ble tilkjent 10MNOK i kompensasjon etter at Webasto Thermo & Comfort SE sa opp forhandlerforholdet. Lagmannsretten mente at avtaleforholdet lå så nær et agentforhold at det var naturlig å anvende agenturlovens bestemmelser analogisk. Lagmannsretten la herunder betydelig vekt på at regelen om avgangsvederlag er innført med bakgrunn i et EU-direktiv og at siden bestemmelsen i EU-direktivet er hentet fra tysk rett, måtte rettsutviklingen i Tyskland tillegges vekt også ved spørsmålet om analogisk anvendelse.

Høyesterett har nå hatt saken til endelig avgjørelse. En enstemmig Høyesterett omgjorde Borgarting Lagmannsretts dom. Etter Høyesteretts oppfatning var det ikke grunnlag for å bedømme spørsmålet om analogisk anvendelse av agent lovgivningen annerledes enn da Tampax-dommen ble avsagt.

Når reglene om godtgjørelse til agenten ved kontrakts opphør er gjort ufravikelig viser Høyesteretts til forarbeidenes begrunnelse om at "agentbedriften i det alt overveiende antall tilfelle [er] en typisk småbedrift" og at "... det store antall agenter befinner seg i et økonomisk avhengighets- og underlegenhetsforhold til hovedmannen". Denne begrunnelse ligger bak de gamle regler om etterprovisjon så vel som de någjeldende regler om agenturloven.

Bestemmelsen avgangsvederlag kom som nevnt inn i loven for å gjennomføre EFs rådsdirektiv om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter. Det er på det rene at heller ikke direktivet omfatter eneforhandlere. (EU-domstolens avgjørelse10. februar 2004, «Mavrona»).

Høyesterett kom derfor til at reglene om avgangsvederlag er begrenset til agentforhold – og at det ikke er grunnlag for å anvende dem analogisk – dvs. utenfor sitt egentlige virkeområde.

Agentloven er altså begrenset til de «egentlige handelsagenter». Skal andre ha krav på kompensasjon må det følge uttrykkelig av avtalen.

Høyesterett tok riktignok en reservasjon gjennom en henvisning til den før nevnte Tampax-dommen, der Høyesterett uttalte at de [likevel ikke] ville utelukke at avgangsvederlag kunne tilkjennes for andre enn agenter i spesielle tilfeller hvor man ellers ville komme til svært lite rimelige resultater.

Men i praksis har dette unntaket knapt vært brukt. Og etter Høyesteretts dom i Webasto vil det være vanskelig å komme frem med krav om noen form for «etteroppgjør» i andre forhandler /mellommanns forhold enn i de «rene agentforhold».

Dette da Høyesterett i Webasto-dommen også avviste at det kunne være grunnlag for å tilkjenne Kollberg Caspary erstatning ut i fra de ulovfestede regler om «uberettiget gevinst» mv. Men dette punkt var subsidiært i saken og argumentasjonen preges nok noe av at dette spørsmål ikke ble særlig grundig prosedert.

Men hvilke forhold som er relevante når man skal vurdere hva som ellers ville gi svært lite rimelige resultater for eneforhandleren gir Høyesteretts avgjørelse oss lite guiding på.

Man skal også være oppmerksom på at Høyesterett etter Tampax-dommen HAR akseptert at de daværende regler om avgangsvederlag for agenter kunne anvendes analogisk. I den såkalte Heitmanndommen (Rt 1989 s. 852) ble en linjeagent tilkjent avgangsvedderlag ved slik analogisk anvendelse. (Her måtte reglene anvendes analogisk da den som formidler tjenesteoppdrag ikke faller inn under agentdefinisjonen.)

Skal man prøve å trekke en rød tråd i disse avgjørelsene må det derfor være at ...«svært lite rimelige resultater» først og fremst henspiller på de tilfeller hvor forhandlerforholdet rent funksjonelt ligner på et agentur.

Etter Webasto-dommen kan vi da slå fast følgende:

• Agenturlovens bestemmelser er begrenset til de «egentlige agenter» og kan ikke anvendes analogisk på andre mellommenn.
• At selv om døren fortsatt står på klem for et krav fra eneforhandlere der annet ville gi... «svært lite rimelige resultater» …viser dommen at unntaket er svært snevert.
• Webasto-dommen kan likevel neppe tas direkte til inntekt for at tjenesteagenter ikke lenger kan påberope seg analogisk anvendelse av agenturlovens regler med støtte i Heitmann-dommen. Men hvor langt Høyesterett vil gå i slike og i andre «agenturlignende» forhold er fortsatt uavklart.
• Kommisjonslovens bestemmelser om etterprovisjon gjelder fortsatt for kommisjonærer – se kommisjonslovens § 27: …(I mangel av bevis for etterprovisjonens størrelse skal denne, dersom kommisjonsforholdet har bestått lengre enn ett år, utgjøre tre måneders provisjon beregnet som gjennomsnittet av månedsprovisjonene i det siste år før kommisjonsforholdet opphørte. Denne regelen gjelder ikke dersom oppdraget er opphørt ved oppsigelse med minst seks måneders frist.).

 

I mange mellommannsforhold nedlegges det mye arbeid og kostnader i markedsføring/opparbeidelse av kundeportefølje mv. Dette er innvesteringer hovedmannen får mest nytte av når kontrakten sies opp. Men med mindre det er spesielt avtalt vil altså ikke andre mellommenn enn kommisjonærer og agenter kunne kreve dette kompensert ved avtaleforholdets opphør.

Les mer om hvordan svensk Høyesterett behandlet spørsmålet om eneforhandlers krav på avgangsvederlag og rimelig oppsigelsestid, i relasjon til Webasto-dommen og Tampax-dommen.