Hvilke konkurransebegrensninger skal pålegges franchisetakere?

Franchise er ikke et juridisk (1) begrep – men har et rimelig entydig meningsinnhold. Franchise er en forretningsmodell hvor franchisetaker benytter produkter, innkjøpsavtaler og konsept mot å betale en avtalefestet avgift til franchisegiver.

Når franchisegiver gir franchisetaker tilgang til idé, konsept, manualer om drift av franchisen mv. er det selvsagt viktig å sikre seg mot at franchisetaker samtidig selger konkurrerende produkter eller tjenester. En slik begrensing av franchisetakers frihet er normalt helt legitimt; dersom det ikke var adgang til å pålegge franchisetaker denne type begrensninger ville mange franchiseavtaler ikke sett dagens lys.

 

Selvstendig næringsdrivende

Franchisetakere er per definisjon selvstendige næringsdrivende. Avtaler mellom franchisegiver og franchisetaker er derfor underlagt konkurranselovens regler for avtaler næringsdrivende i mellom.

I forskrift (2) til konkurranseloven som angir lovlige restriksjoner i vertikale forhold (såkalt gruppefritak) er det sagt uttrykkelig at slike (konkurranse)begrensinger alltid er tillatt så fremt varigheten er begrenset til fem år, og ingen av partene har en markedsandel på mer enn 30 % (mest relevant er normalt franchisegiver – leverandørens – markedsandel). Franchisetaker kan altså gjennom en såkalt konkurranseklausul nektes å «kjøpe, selge eller videreselge varer eller tjenester som konkurrerer med de varene eller tjenestene som omfattes av avtalen».

 

Konkurranseklausulen opphører med avtalens opphør

En slik konkurranseklausul kan imidlertid som hovedregel ikke anvendes etter avtalens opphør. Dersom man har inngått en fem års franchiseavtale, kan altså franchisetaker fritt selge konkurrerende produkter dagen etter utløpet av avtalen.

Dette gjelder imidlertid ikke dersom han selger varene fra de «lokalene og den grunnen som kjøperen har drevet virksomhet fra i løpet av avtaleperioden» (forskriftens § 5 nr. 3 bokstav b). I så fall kan franchisetaker nektes å handle med konkurrerende varer i inntil ett år etter opphør av franchiseavtalen.

Det har tidvis vært noe tvil om dette er begrenset til selve butikklokalene, eller om det også gjelder det «territoriet» franchisetaker er gitt, jf. begrepet «lokalene og den grunnen» i forskriften gjengitt over.

 

Forblir franchisetaker konkurrent i samme butikklokale?

Dette spørsmålet ble tidligere i år avgjort av EU-domstolen i en sak om et spansk franchisesystem for sybutikker. Den tilsvarende bestemmelsen i EUs konkurranseregler benytter uttrykket «premises and land». EU-domstolen avviste kontant at bruken av ordet «and» kunne indikere at «premises» og «land» var to alternativer og at sistnevnt utgjorde noe mer enn selve butikklokalene.

Å forby franchisetaker å selge konkurrerende varer utenfor de aktuelle lokalene etter avtalens utløp vil derfor ikke nyte godt av unntaksforskriften (gruppefritaket), og vil kun unntaksvis kunne anses berettiget og tillatt. Dette gjelder uansett om begrensningene er akseptert av franchisetaker – og om han direkte eller indirekte har fått betaling for slike restriksjoner. Dette da avtaler som er i strid med konkurranseloven ikke er bindende partene i mellom.

 

(1) I enkelte andre land (eks USA, Frankrike og Sverige) har man innført egne franchiselover som først og fremst omhandler hvilke opplysninger franchisegiver må gi før avtaleinngåelse.

(2) Forskrift om anvendelse av konkurranseloven § 10 tredje ledd på grupper av vertikale avtaler og samordnet opptreden.