Ny finansforetakslov

Den 1. januar 2016 trådte den nye loven om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) i kraft. Allerede etablerte finansforetak har frem til 1. januar 2017 med å tilpasse seg det nye regelverket, men enkelte bestemmelser trer i kraft umiddelbart også for disse. For nye finansforetak gjelder alle lovens regler allerede fra 1. januar 2016.

Loven gjelder i korte trekk regler om konsesjon, organisasjon og virksomhet, sikringsordninger, soliditetssvikt og sanksjoner for finansforetak og finanskonsern.

Med den nye loven ble forretningsbankloven, sparebankloven, finansieringsvirksomhetsloven, banksikringsloven og deler av forsikringsvirksomhetsloven opphevet. Oppsummert er utgangspunktet at tidligere regelverk i hovedsak videreføres og systematiseres i en samlet lov, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 7. Den nye loven inneholder imidlertid enkelte endringer og noen nye begreper i forhold til dagens regelverk.

Vi har på oppdrag for en av våre kunder laget en oversikt over den nye finansforetaksloven og de viktigste endringene fra tidligere regelverk. Til glede for alle våre kunder og eventuelt andre interesserte har vi valgt å gjøre en revidert versjon tilgjengelig på våre nettsider gjennom denne artikkelen.

 

2 Lovens formål og virkeområde

Formålet med finansforetaksloven er beskrevet i lovens § 1-1:

«Formålet med loven er å bidra til finansiell stabilitet, herunder at finansforetak virker på en hensiktsmessig og betryggende måte. Med finansiell stabilitet menes at det finansielle systemet er robust nok til å motta og utbetale innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte.»

Forarbeidene fremhever at «et hovedformål med lovregler for finansforetak er å bidra til finansiell stabilitet», jf. Prop.125 L (2013-2014) s. 156. Bestemmelsen viderefører formålsbestemmelsen som ble tatt inn i den tidligere finansieringsvirksomhetsloven § 1-1 etter lovendring i 2013.

Siden den nye finansforetaksloven samler flere tidligere lover vil virkeområdet være vidt. Lovens virkeområde er følgelig definert slik i § 1-2 første ledd:

«Loven gjelder virksomhet som drives eller skal drives i Norge, samt norske finansforetaks virksomhet i utlandet.»

Uttrykket «virksomhet» er ikke nærmere definert. Forarbeidenes forutsetning om at bestemmelsen er ment å omfatte «virksomhet som er omfattet av loven», Prop.125 L (2013-2014) s. 156, gir ikke så mye veiledning. Generelt kan en si at loven primært retter seg mot finansforetak og finanskonsern, samt personer tilknyttet slike virksomheter. Enkelte bestemmelser gjelder imidlertid mer allment, slik som reglene om konsesjonspliktig virksomhet og forbudet mot å bruke «bank» og «forsikring» i foretaksnavn, jf. lovens kapittel 2.

Etter § 1-6 gjelder loven ikke Norges Bank, Statens Pensjonskasse og andre foretak eiet av staten i den grad foretakene er finansiert over statsbudsjettet og er regulert i egen lov, slik som for eksempel Eksportkreditt Norge AS.

 

3 Sentrale endringer fra tidligere regelverk

3.1 Innføring av begrepet «finansforetak»

«Finansforetak» er et nytt begrep, og erstatter det tidligere begrepet «finansinstitusjon», jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 8. Det omfatter i utgangspunktet bank, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak, pensjonsforetak, holdingselskap i finanssektoren, betalingsforetak og e‑pengeforetak, jf. § 1-3 første og annet ledd.

«Finanskonsern» er nærmere definert i lovens § 1-4, og omfatter i likhet med tidligere lovgivning selskapsrettslige konsern der minst et av konsernselskapene er et finansforetak. I tillegg omfattes fortsatt såkalte «konserngrupper» med felles styre etablert ved samarbeidsavtale mellom gjensidige forsikringsselskap eller mellom sparebank og gjensidige forsikringsselskap. Samarbeid utelukkende mellom sparebanker regnes derfor ikke som «finanskonsern», jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 157.

 

3.2 Nye kapitalkrav for forsikringsforetak

Tidligere kapitalkrav for banker og andre kredittinstitusjoner fra 2013 videreføres i finansforetaksloven §§ 14-1 til 14-6.

For forsikringsforetak følger det nye kapitalkrav av finansforetaksloven §§ 14-7 til 14-15. Endringen er en gjennomføring av Solvens II-direktivet, som også trådte i kraft fra 1. januar 2016. De nye kapitalkravene har vist seg særlig krevende for livselskaper med fripoliser, siden regningen ikke kan plasseres hos kunder eller deres tidligere arbeidsgivere.

 

3.3 Organisering av finansforetak og finanskonsern

Ett av hovedformålene med den nye loven er å fjerne unødvendig forskjeller mellom finansforetak organisert som aksjeselskap og andre typer finansforetak. Særlig vil skillet mellom forretningsbanker (tidligere forretningsbankloven) og sparebanker (tidligere sparebankloven) bli mindre. Regelverket i finansforetaksloven vil i stor grad være felles for alle finansforetak, og i større grad enn tidligere baseres på aksjelovgivningen.

Reglene for samarbeid mellom finansforetak blir mer omfattende enn det som tidligere fulgte av finansieringsvirksomhetsloven § 2-7. De nye reglene følger av §§ 17-11 til 17-13. Finansforetaksloven skiller mellom tre nivåer av samarbeid. For den enkleste formen for samarbeid er det kun meldeplikt, mens de to øvrige krever godkjennelse eller tillatelse fra departementet.

Forbudet i forretningsbankloven om at bank kan eie annen bank oppheves slik at det etter de nye reglene ikke kreves dispensasjon. Dette vil bli en del av den ordinære konsesjonsbehandlingen og godkjennelsen av finanskonsernets organisering. Hvorvidt tidligere begrensninger i bankenes adgang til å eie andre banker blir videreført i en eller annen form, gjenstår å se.

Hovedregelen om at «et finansforetak skal ha et allsidig sammensatt styre på minst fem medlemmer» videreføres i finansforetaksloven § 8-4 første ledd første punktum. Dette innebærer en endring for forsikringsforetak som tidligere kun trengte tre styremedlemmer. Videre oppheves forbudet i forretningsbankloven om maks ni styremedlemmer og begrensninger i forretningsbankloven og sparebankloven om hvor lenge et valgt medlem kan inneha verv.

Hovedprinsippet om at finanskonsern skal organiseres slik at det etableres en oversiktlig selskapsstruktur med klare skiller mellom de ulike virksomhetsområder lovfestes i § 17-8. Dermed lovfestes gjeldende rett om at et blandet finanskonsern som hovedregel skal ha et rent holdingselskap som morkonsern. For øvrig videreføres gjeldende rett om etablering og organisering av finanskonsern i lovens kapittel 17.

Lovpålagt krav om representantskap og kontrollkomité oppheves, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 60. Forslaget innebærer en organisasjonsmessig forenkling og tydeliggjøring av ansvarsforholdene sammenlignet med dagens regelverk.

 

3.4 Utkontraktering til tredjepersoner

Finansforetaksloven § 13-9 regulerer utkontraktering, og er en videreføring av prinsippene som gjaldt under forsikringsvirksomhetsloven § 6-2. Forarbeidene omtaler prinsippet slik i Prop. 125 L (2013-2014) s. 9:

«Etter gjeldende praksis kan finansforetak som utgangspunkt utkontraktere oppgaver som ikke er kjerneoppgaver, med mindre dette skjer i et omfang eller på en måte som ikke kan anses som forsvarlig, eller som gjør at tilsynet med den utkontrakterte virksomhet eller foretakets samlede virksomhet blir vanskeliggjort. Kjerneoppgaver vil som utgangspunkt ikke kunne utkontrakteres.»

 

3.5 Verdipapirifisering

Reglen om verdipapirifisering i den tidligere finansvirksomhetsloven er opphevet. I praksis har reglen hatt liten betydning; basert på forarbeidene til loven er det antakeligvis kun finansieringsselskapet Santander som har benyttet verdipapirisering i forbindelse med sin billånsportefølje, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 102-103.

 

3.6 Forholdet til kunden, taushetsplikt mv.

Finansforetaksloven stiller krav til organisering av foretakets kundebehandling, jf. § 16-1. Kundebehandlere må ha tilstrekkelig kompetanse, og foretaket må ha rutiner for sørge for at opplysningsplikten etterleves tilstrekkelig. Opplysningsplikten står også sterkere i den nye loven ved at det stilles krav til utformingen av kundeavtaler.

Hovedregelen om taushetsplikt for foretakene og ansatte videreføres med ny ordlyd i finansaforetaksloven §§ 9-6 og 16-2. Nytt er unntak fra taushetsplikten for utveksling av visse typer opplysninger innad i et finanskonsern. Bakgrunnen for unntakene er hensynet til effektiv administrasjon og tilrettelegging for foretakenes opplysningsplikt overfor offentlige myndigheter, og unntaket er en lovfesting av tidligere praksis fra Datatilsynet, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 108-109.

 

3.7 Navnebruk

Tidligere regler om at bruken av betegnelsene «bank», «sparebank» og «forsikring» er forbeholdt den som har konsesjon til slik virksomhet videreføres i den nye finansforetaksloven, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 54.

Nytt i finansforetaksloven er imidlertid at finansforetak ikke bare har rett, men plikt til å bruke foretaksnavn og andre kjennetegn som gjør det klart for kunder og andre hvilket foretak de forholder seg til og hva slags virksomhet foretaket driver, jf. §§ 2-19 til 2-22.

 

3.8 Klagenemnd

De nye reglene om klagenemd fra 2014 videreføres i finansforetaksloven, jf. § 16-3. Dette innebærer blant annet at departementet kan gi forskrift om pliktig deltakelse i klagenemnden, regler om dekning av kundenes sakskostnader mv.

 

3.9 Bankenes plikt til å tilby kontanter

Bankene vil også etter finansforetaksloven ha plikt til å tilby mottak og utlevering av kontanter.

Plikt til å tilby kontantbetaling av tjenester i filialene reguleres ikke av finansforetaksloven, men følger av sentralbankloven § 14 og finansavtaleloven § 38 tredje ledd. Justis- og beredskapsdepartementet har i en tolkningsuttalelse fra 2013 uttalt at «retten for en forbruker til å betale med kontanter er etter lovens ordlyd absolutt, men begrenset til å gjelde oppgjør hos betalingsmottakeren», jf. tolkningsuttalelse fra Justis og Beredskapsdepartementet 12. april 2013.Når banken tar betalt for en tjeneste i sin filial er dette «hos betalingsmottakeren».

Bankenes plikt til å håndtere kontanter ved uttak og innskudd er imidlertid nå lovfestet i en egen bestemmelse i finansforetaksloven § 16-4 første ledd:

«Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter.»

Kontantplikten i § 16-4 første ledd innebærer ingen særlig realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Banker har etter gjeldende rett enerett til å ta imot innskudd fra allmenheten, jf. sparebankloven § 1 og forretningsbankloven § 1. Det er lagt til grunn at denne eneretten innebærer en korresponderende plikt til å tilby ordninger for innskudd og uttak av kontanter og betalingstjenester tilpasset kundegruppens behov, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 104.

Forarbeidene til finansforetaksloven forutsetter at det er opp til bankene å sørge for at kundenes behov for kontantinnskudd og kontantuttak dekkes på en hensiktsmessig måte, jf. Prop.125 L (2013-2014) s. 105. I praksis har flere banker i dag en kontantfri løsning i enkelte filialer eller såkalte «rådgivningskontorer», der de henviser kunder til bank i butikk eller postkontor dersom de ber om å få ta ut kontanter. Hvorvidt slike filialer/kontorer oppfyller kravet til kontanthåndtering er ikke avklart.

Etter § 16-4 annet ledd kan departementet gi «forskrift om bankers plikt til å ta imot og til å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene». Det er per i dag ikke gitt en forskrift, ei heller etter de tidligere regler i sparebankloven § 1 og forretningsbankloven § 1 som i så fall ville fortsatt å gjelde, jf. § 23-2 annet ledd. Forarbeidene indikerer at forskriftshjemmelen først og fremst er ment som ris bak speilet dersom bankene ikke av eget tiltak innretter virksomheten slik at kravet om tilgjengeliggjøring av kontanter blir oppfylt, jf. Prop. 125 L (2013-2014) s. 105.

Det er ingen egen bestemmelse om krav til bankens håndtering av kontanter i finansforetaksloven. Regler om betalingstjenestevirksomhet og e-pengevirksomhet følger av kapittel 13 III. Kapittelet er i hovedsak en videreføring av reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 4c, forskrift om betalingsforetak § 10, forskrift om e-pengeforetak §§ 7 og 9.

 

4 Overgangsordning

Etter ikrafttredelse av finansforetaksloven 1. januar 2016 vil finansforetakene ha noe tid på seg til å innrette seg etter de nye reglene. Hovedregelen er at finansforetakene som omfattes av loven «må oppfylle lovens krav innen ett år etter ikrafttredelsen» jf. § 23-2 første ledd. Nærmere regler følger av § 23-2 tredje ledd, herunder at enkelte sentrale bestemmelser trer i kraft straks også for etablerte finansforetak.

Overgangsreglene innebærer for øvrig at alle forskriftene til sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven som inntil videre gjelder også etter at finansforetaksloven har trådt i kraft, jf. § 23-2 annet ledd.

Artikkelen er ajour per 13. januar 2016.