Europakommisjonen med nye regler for leverandør- og distribusjonsavtaler (vertikale avtaler)

Etter en lang lovgivningsprosess, vedtok EU-kommisjonen den 10. mai 2022 et nytt gruppefritak for vertikale avtaler, til erstatning for det tidligere gruppefritaket fra 2010. De viktigste endringene er innstramming av reglene for «dual distribution» - dvs. der hvor leverandøren selv selger til sluttbruker i konkurranse med sine distributører, og forbud mot bestevilkårsklausuler ved salg over plattform (hittil særlig praktisk ved salg av hotellrom på steder som hotels.com osv.). Mest kontroversielt – og overraskende – er at det nå – langt på vei – er fritt frem for «dual pricing». I praksis betyr dette at en leverandør kan ta en annen (høyere) pris for varer som distributøren akter å selge på nett, enn for varer som skal selges i en fysisk butikk.

Den nye forordningen trer i kraft 1. juni 2022 og skal være bedre tilpasset dagens forretningsmiljø, som er preget av økt e-handel og nettsalg.

Konkurranseloven § 10 forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak. Fra dette forbudet er det gitt et unntak i tredje ledd, for avtaler som oppfyller fire vilkår:

• Avtalen må bidra til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling.
• Avtalen må sikre forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd.
• Avtalen/konkurransebegrensningen kan ikke gå lengre enn det som er absolutt nødvendig for å oppnå disse effektivitetsgevinstene
• Avtalen gir ikke partene mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varene det gjelder.

Regelen tilsvarer EU-traktatens artikkel 101 og tolkes i tråd med praksis fra EU-retten. Den norske forskriften Forskrift om grupper av vertikale avtaler angir en såkalt «frihavn» for vertikale avtaler, som innebærer at denne typen samarbeid automatisk skal gå inn under tredje ledd og være tillatt, forutsatt at enkelte vilkår er oppfylt. En vertikal avtale er en avtale mellom foretak som utøver virksomhet innenfor ulike ledd i produksjons- eller distribusjonskjeden, for eksempel en avtale mellom en produsent og en grossist eller en grossist og en detaljist.

Den norske forskriften gjennomfører Rådsforordning (EF) nr. 1/2003 i norsk rett. Forordningen (og forskriften) gjelder bare for avtaler mellom parter med markedsandeler som ikke overstiger 30 %, men har i praksis også hatt stor betydning for vurderingen av vertikale avtaler som ikke oppfyller dette vilkåret.  Kommisjonen har dessuten supplert forordningen med omfattende retningslinjer for håndhevingen av artikkel 101 for vertikale avtaler. Retningslinjene binder Kommisjonen i dens håndheving av regelverket og er sentrale i norske konkurransemyndigheters tolkning og håndheving av de norske reglene.

I den nye forordningen er det gjort en rekke endringer. Blant annet skal følgende ikke lenger være dekket av gruppefritaket:

• Visse former for «dual distribution», dvs. tilfeller der en leverandør selger varer eller tjenester både gjennom selvstendige distributører og direkte til sluttkunder. Dette har blitt stadig vanligere. I disse situasjonene vil leverandøren både være part i en vertikal avtale med distributøren og distributørens konkurrent i sluttmarkedet. Avtalen får dermed også et horisontalt preg, og utveksling av konkurransesensitiv informasjon mellom leverandør og distributør vil derfor kunne skade konkurransen. Informasjonsutveksling som enten ikke er direkte relatert til implementering av den vertikale avtalen eller som ikke er nødvendig for å forbedre produksjon eller distribusjon av produktet eller tjenesten, skal derfor ikke være dekket av gruppefritaket. I de nye vertikale retningslinjene er det listet opp eksempler på informasjon som typisk vil oppfylle vilkåret og informasjon som typisk vil falle utenfor. For eksempel vil det neppe være omfattet av unntaket å dele informasjon om fremtidige priser, informasjon knyttet til identifiserbare sluttbrukere (med visse forbehold) eller å dele informasjon knyttet til kjøperens salg av egne merkevarer med en produsent av konkurrerende merkevarer (med mindre produsenten også har produsert førstnevnte merkevare).

• Vertikale avtaler inngått av «hybride plattformer», dvs. internettplattformer som tilbyr såkalte «online intermediation services» (OIS), der de fungerer som en markedsplass for andre aktørers produkter, samtidig som de konkurrerer med disse aktørene. Et eksempel på en slik plattform er Amazon, som både fungere som markedsplass for andre aktørers og egne produkter.

• Visse former for paritets- / bestevilkårsklausuler (parity obligations), dvs. avtaler som pålegger en selger å tilby samme eller bedre vilkår til en kjøper som det den tilbyr til andre gjennom andre salgskanaler, som f.eks. egen nettside eller en nettplattform. Gruppefritaket skal ikke lenger dekke bestevilkårsklausuler pålagt av én plattform, som gjelder salg over en annen plattform. Øvrige bestevilkårsklausuler skal fortsatt være unntatt, inkludert såkalt «smal paritet», som gjelder salg gjennom direkte salgskanaler.

Det nye gruppefritaket er utvidet til å gjelde følgende:

• Visse begrensninger på aktivt salg (restriksjoner på en kjøpers mulighet til aktivt å henvende seg til bestemte kunder) i eksklusive/selektive distribusjonssystemer.
• Visse praksiser knyttet til nettsalg:
  • Dual pricing, dvs. en praksis der leverandøren krever ulik betaling fra samme distributør for én produkttype, avhengig av om produktet skal videreselges på nett eller i en fysisk butikk. Typisk kreves det en høyere pris for produkter som skal selges på nett. Dette er kanskje den mest kontroversielle endringen, og det er grunn til å spørre om har dekning i EU-traktaten. I motsatt fall har EU-kommisjonen her gått utover sitt mandat, og endringen vil kunne føre til økt usikkerhet og mindre forutsigbarhet for selskaper.
  • Anvendelse av ulike vilkår for hhv. nettsalg og annet salg i selektive distribusjonssystemer.

Det er viktig å huske på at selv om en avtale ikke fanges opp av gruppefritaket, betyr ikke det nødvendigvis at den er ulovlig. Det må da foretas en konkret vurdering etter konkurranseloven § 10 første ledd.