Hva kan vi lære av Mondelēz?

I slutten av mai ila EU-kommisjonen den globale sjokoladegiganten Mondelēz et gebyr på 337,5 millioner euro (tilsvarende ca. 3,9 milliarder kroner) for å begrense handelen av sjokolade, kjeks og kaffeprodukter mellom medlemsstatene, i strid med EUs konkurranseregler. I Norge er Mondelēz kanskje mest kjent som eier av sjokoladefabrikken Freia.

Mondelēz brukte en bukett vanlige triks for å opprettholde prisnivået og ulikheter i pris mellom land i EU/EØS. EU-kommisjonen har grepet inn mot flere slike saker tidligere, og vi skal ikke lenger sør enn til Danmark for å finne et nasjonalt konkurransetilsyn som aktivt håndhever konkurransereglene også i såkalte vertikale avtaleforhold (det vil si avtaler mellom aktører på ulike ledd i omsetningskjeden, for eksempel en produsent og en forhandler).

Her på berget er situasjonen en annen; Konkurransetilsynet har så langt vi kan se kun i én sak (Tine-saken fra 2007) fattet vedtak om ulovlige restriksjoner i vertikale avtaleforhold i løpet av de 20 årene vi har hatt dagens konkurranselov.

Hvilke ulovligheter begikk Mondelēz?

Kommisjonen har som nevnt konkludert med at Mondelēz har brutt EUs konkurranseregler. Avgjørelsen er ennå ikke publisert, men EU-kommisjonen har offentliggjort en pressemelding om avgjørelsen.

Av pressemeldingen fremgår det at Mondelēz har pålagt sine forhandlere følgende restriksjoner:

• Generelle begrensninger på hvilke territorier eller kunder som forhandlerne kunne videreselge Mondelēz’ produkter til.
• Krav om å ta høyere priser for videresalg til eksport enn for salg til hjemmemarkedet.
• Nektet forhandlere å respondere på forespørsler om salg fra kunder som befant seg i andre medlemsstater (såkalt forbud mot passivt salg).

I tillegg til de konkurransebegrensende avtalene, fant Kommisjonen at Mondelēz også hadde misbrukt sin dominerende stilling ved å nekte levering av sjokolade og gjennom å stoppe leveranser av sjokolade, begge deler for å hindre eller begrense handel over landegrensene.

At slik kunstig oppdeling av det indre marked er et brudd på konkurransereglene, er som nevnt ingen stor nyhet. Det vi kan ta med oss fra denne saken – i hvert fall basert på det som er kjent gjennom pressemeldingen – er at slike restriksjoner på handel over landegrensene er ulovlige uten at myndighetene behøve å påvise konkrete konkurransebegrensende virkninger av de aktuelle avtalene. Det er heller ikke nødvendig med en inngående vurdering av økonomisk og rettslig kontekst i vurderingen av om leveringsnektelsen utgjør et misbruk av dominerende stilling.

EU-kommisjonen har de siste årene ilagt flere selskaper betydelige bøter som følge av avtaler som på ulike vis har begrenset konkurransen på tvers av landegrensene. Saken illustrerer at EU-kommisjonen anser denne typen brudd på konkurransereglene som alvorlige og i strid med målet om et velfungerende indre marked.

Selv om Konkurransetilsynet i Bergen har utvist en påfallende passiv holdning til vertikale restriksjoner, gjelder akkurat de samme regler her til lands. Særlig foretak som selger eller kjøper varer på tvers av landegrensene i EU/EØS, bør derfor ta inn over seg at forsøk på å dele opp markeder og/eller opprettholde kunstige ulikheter i pris, normalt er ulovlig.

Hvilke begrensinger er det lov å pålegge en kjøper?

Mondelēzsaken gjaldt begrensninger som etter sin art er egnet til å begrense konkurransen og opprettholde høyere priser. Det er likevel ikke alle restriksjoner pålagt videreselgere av produkter eller tjenester som er forbudt. Eksempelvis er det på visse vilkår tillatt å tildele en forhandler et eksklusivt geografisk område, og det er tillatt å nekte vedkommende forhandler å aktivt selge og markedsføre sine varer utenfor det tildelte område. Videre er det også tillatt å begrense videresalg utenfor et såkalt selektivt distribusjonsnettverk. Slike nettverk kjennetegnes ved objektive kvalitetskriterier som alle forhandlere må oppfylle, og brukes gjerne ved salg av mer eksklusive varer.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at det normalt er ulovlig å pålegge sine forhandlere minimumspriser og bindende videresalgspriser. Forhandleren skal stå fritt til å selge sine varer så billig som vedkommende vil, og uten at forhandleren skal risikere sanksjoner av noe slag i form av lavere service, straffegebyrer, forsinket levering osv.

Det er mulig norske foretak er mer lovlydige på dette området enn foretak i andre europeiske land. Konkurransetilsynet har i hvert fall ikke funnet ett eneste tilfelle av ulovlig bruk av bindende videresalgspriser.