Aksjonæravtaler i små selskap

I Norge har vi mer enn 200.000 aksjeselskaper. Variasjonen er stor – fra små familieselskaper til næringsdrivende konsern med en stor og spredt aksjonærmasse. At lovens normalordning ofte passer dårlig sier seg selv. Lovgiver har derfor gitt aksjonærer betydelig frihet til å fravike eller utfylle lovens ordning gjennom egne avtaler. I de fleste mindre selskap vil det være fornuftig å inngå en aksjonæravtale.

En aksjonæravtale er en avtale mellom aksjonærer som fraviker eller utfyller lovens regler. Aksjeloven inneholder ingen direkte regulering av aksjonæravtaler, men forutsetter at slike avtaler kan inngås, se aksjelovens § 1-3 og § 4-15. Det er ingen formkrav til slike avtaler de tolkes og forstås vanligvis som avtaler mellom næringsdrivende, noe som betyr at ordlyden er viktig. Dette tilsier at man bør bruke tid – og helst rådgiver ved utformingen.

Det som skiller de små fra de store selskaper er at aksjen ikke bare er en pengeseddel med en «objektivistert verdi» - men er en del av et større bilde. Situasjoner som gjør det særlig viktig å vurdere en aksjonæravtale er hvor:

• Aksjene utgjør stor del av den enkeltes økonomi. Spesielt hvor aksjonærene har forskjellig forhold til økonomisk trygghet, forutsigbarhet, risiko mv.
• En eller flere aksjonærer har behov for løpende utbetaling, til livsopphold eller betaling av formuesskatt for den verdi aksjeposten utgjør.
• Hvor aksjeposten er vanskelig omsettelig (til en pris som gjenspeiler de underliggende verdier).
• Hvor aksjonærene har en arbeidsmessig tilknytning til selskapet – enten selv eller gjennom familiemedlemmer.
• Hvor man frykter at aksjonær(er) vil kunne få problemer med å forholde seg profesjonelt og entydig til eksterne ledere, eller akseptere rollefordeling og forskjell i innflytelse i selskapet.

 

Slike mekanismer medfører at mange påstår at kjennetegnet ved et aksjeselskap er at det er lett å etablere - verre å drive - og håpløst å oppløse. Aksjonæravtaler må tilpasses det enkelte selskap. Det er derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av de forhold som bør og kan reguleres i en aksjonæravtale. Følgende må i alle tilfeller vurderes:

1. Tenk på hvem som skal være part

I motsetning til aksjelov lov og selskapets vedtekter binder en aksjonæravtale ikke tredjemann (som tegner seg eller overtar aksjer). Reguler situasjonen når aksjer skifter eier - også ved arv og skifte. Eies aksjene gjennom et (mellomliggende) selskap må det vurderes hva som skjer om det mellomliggende selskap får nye eiere.

Dersom selskapet ikke er part i aksjonæravtalen, er utgangspunktet at en aksjonæravtale ikke vil ha rettsvirkninger overfor selskapet. Selskapet bør derfor ofte være part.

Andre ganger er det behov for at også andre tredjepersoner er part i avtalen, typisk en långiver eller annen utenforstående med interesse i hvordan selskapet utvikles.

 

2. Om mulig – bruk vedtektene

I de fleste tilfelle vil det være fornuftig å vedtektsfeste de løsninger man velger. Dette gir notoritet – og hindrer usikkerhet om hva som er avtalt. Loven setter imidlertid skranker for hva som kan inntas i vedtektene. For eksempel kan fordeling av styreposisjoner og styremedlemmenes tjenestetid i styret ikke vedtektsfestes, men må heller reguleres i en aksjonæravtale.

 

3. Tenk på hva som skjer om avtalen brytes

Erfaringsmessig er verken de alminnelige kontraktsrettslige eller de selskapsrettslige misligholdsbeføyelser velegnet for aksjonæravtaler. Og uten en fornuftig regulering i aksjonæravtalen av hvordan ulike typer konflikter løses, vil partene ha lite å tape på å bryte bestemmelsene i avtalen.

Ofte inneholder derfor aksjonæravtaler bestemmelser om konvensjonalbot og/eller dagmulkt. Mislighold utløser da f. eks. krav på et bestemt beløp pr. dag til forholdet er rettet opp igjen.

Det er også vanlig å innta bestemmelser om utløsning vesentlig mislighold. Disse utformes gjerne slik at den krenkede part har krav på å overta aksjene til en fordelaktig pris, f. eks. markedspris minus X % prosent.

 

4. Hva om vi ikke klarer å samarbeide?

Lovens strenge regler om avvikling av selskap og innløsning av aksjonær bør utfylles. Avtalen bør regulere hvilken metode som skal brukes for å sette innløsningskurs. Her finnes mange alternativ – fra å velge oppmann som fastsetter kursen til forskjellige varianter av auksjon mellom aksjonærene. Den siste varianten gir en rask løsning – og partene har selv kontroll. Samtidig gir slike klausuler en fordel til den av partene som har best økonomi. Har den krenkede part dårlig økonomi, har den misligholdende part lite å frykte.

Hvilke type klausuler som ellers passer best i det enkelte tilfelle, vil avhenge av en rekke momenter, som antallet aksjonærer, styrkeforholdet dem i mellom, formålet med selskapet osv.

For de aller fleste vil det være tid og penger spart på å snakke med en erfaren advokat eller rådgiver når avtalen skal settes opp og formaliseres. Ta kontakt med vår faggruppe på selskapsrett hvis du behøver bistand til en av problemstillingene ovenfor.