Bilbredden øker, hvordan påvirker det eksisterende veiretter?

LinkedIn icon
articleCreated with Sketch.26. november 2022

Bredere biler behøver bredere veier. Det er likevel ikke alltid sånn at den eksisterende veiretten er tilpasset dagens breddebehov. Kan den med veirett i slike tilfeller kreve en utvidelse av egen bruksrett? I denne artikkelen vurderes problemstillingen i lys av en nylig avsagt lagmannsrettsdom.

amazing-nature-view-with-fjord-and-mountains-norway.jpg_s=1024x1024&w=is&k=20&c=qrwUUJ1N4mCQ_iUDmb7BcSO7G5mJDbqhypF3Wb99ApY=.jpg

Innledning

Sammenligner en biler fra for eksempel 80-tallet med dagens biler, er det helt klart tydelige forskjeller – ikke bare ved at mange nye biler går på strøm, men også selve utformingen, inkludert bilens bredde og lengde.

Den naturlige følgen av en økt bilbredde er at bilen opptar mer plass på veien. Økt bredde og lengde vil kunne påvirke bilens egenskaper. Denne kombinasjonen av økt bredde og lengde vil nødvendigvis vanskeliggjøre manøvrering på smale og svingete veier, enten det skyldes veiens bredde eller andre hindringer langs veien slik som gjerder, beplantning o.l.

Veier som ikke er åpne for allmenn ferdsel kalles private veier. For å kunne bruke en privat vei må man i de fleste tilfeller ha en veirett. Slike bruksretter til vei stiftes som regel ved avtale, enten muntlig eller skriftlig.

Svært mange veirettsavtaler er gamle, og ble inngått på et tidspunkt lenge før moderne biler gjorde sitt inntog på markedet. For en med bred bil og bruksrett til vei (kalt rettighetshaver) vil det derfor kunne være meget hendig om veirettens omfang utvides, selv om det går på bekostning av veieiers egen bruk av eiendommen. Er dette i så fall noe rettighetshaver kan kreve?

Formålet med denne artikkelen er å gi en kortfattet fremstilling av denne problemstillingen, eksemplifisert gjennom en dom lagmannsretten nylig avsa.

 

Utgangspunktet

Etter servituttloven kan hverken eieren eller rettighetshaveren bruke råderetten vedkommende har over eiendommen på en måte som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for den andre parten. Ved vurderingen av brukens tålegrense skal det blant annet ses hen til hva som er i samsvar med «tida og tilhøva». I praksis betyr det at samfunnsutviklingen, f. eks overgangen fra hest og kjerre til bil, kan bidra til å presse frem en endring i bruken av retten – fra det den opprinnelig var ment for – slik at bruksretten samsvarer med dagens behov. Som oftest skjer det ved at bruksretten enten utvides eller begrenses.

En viktig begrensing følger imidlertid av loven selv, som slår fast at lovens bestemmelser gjelder med mindre noe annet er avtalt. I den nedennevnte dommen var fokuset hva som var avtalt.

 

Kort om faktum i dommen

Saken gjaldt en privat vei som tjener som eneste adkomstvei for flere boligeiendommer. Veien ble anlagt tidlig på 70-tallet. Foruten en sving på 90 grader er veien ellers rett.

I forkant av veianleggelsen inngikk daværende eier av veieiendommen en veirettsavtale med naboen, slik at naboen kunne få adkomst til egen eiendom. Veiretten som ble etablert var spesifikt angitt med hensyn til plassering på eiendommene og veiens totale bredde. Nåværende eier av veieiendommen og dagens naboer (rettighetshaverne) ble etter hvert uenige om omfanget av veiretten. Tvisten oppstod etter at eieren oppførte et gjerde utenfor veirettsavtalens breddeanvisning, men som rettighetshaverne mente ville gjøre adkomst med bil svært utfordrende – især i svingen. Undertegnede representerte eier av veieiendommen.

Det sentrale spørsmålet for retten var om rettighetshaverne var bundet til den opprinnelige avtalen som beskrev veirettens plassering og mål/bredde, eller om veiretten hadde blitt utvidet ved senere avtale, den faktiske bruken eller ved hevd. Etter veirettsavtalen var bruksretten begrenset til 3 meters bredde. Deler av svingkurven har imidlertid en veiskulder som innebærer at kjørbart areal rent faktisk er noe videre.

 

Rettens vurdering

Lagmannsretten vurderte først om det var inngått etterfølgende avtaler som utvidet veiretten. Det fant retten, etter en grundig gjennomgang av de fremlagte bevis, ikke å være tilfelle. Ei heller nådde hevdsanførselen frem, idet retten mente vilkårene etter hevdsloven ikke var oppfylt.

Partene var også uenige om den faktiske bruken av veien, som var noe mer omfattende enn det avtalen tilsa og som hadde blitt praktisert i flere tiår, innebar at partene eller deres rettsforgjengere over tid hadde blitt enige om en utvidet veirett. Heller ikke denne påstanden ble rettighetshaverne hørt med.

At daværende eier eller dennes rettsetterfølgere hadde funnet seg i eller ikke protestert mot den utvidede bruken kunne ikke «uten nærmere bevisførsel danne grunnlag for at det var inngått avtale om eller bindende akseptert en mer omfattende veirett og at [veirettsavtalens] bestemmelser ikke skulle gjelde».

 

Rettighetshavernes behov etter dagens forhold utgjorde heller ikke en tilstrekkelig grunn for å fravike avtalen:

«Siden [veirettsavtalens] eksakte beskrivelse må oppfattes å danne grunnlag for vurderingen av veirettens omfang og begrensninger, mener lagmannsretten at det i dette tilfellet ikke er rom for en utvidende fortolkning basert på formålsbetraktninger og en avveining av partenes behov i dag. Det er i rettspraksis flere eksempler på at det ved tolkning av eldre veiretter er lagt avgjørende vekt på slike hensyn og at veiretten er blitt forstått som mer omfattende enn hva som umiddelbart følger av ordlyden. Ordlyden i [veirettsavtalen] er imidlertid så vidt konkret når det gjelder veiens utforming og plassering, at det ikke kan ses å være grunnlag for en slik utvidende tolkning.»

Lagmannsretten viser med dette viktigheten av å ha en konkret og klar beskrivelse av veirettens omfang dersom omfanget av en rettighet på stiftelsestidspunktet skal være definerende også i fremtiden.

 

Hva kan vi lære av dommen?

Uklarheter om omfanget av en veirett vil kunne skape gnisninger mellom eier av veieiendommen og rettighetshaver til veiretten. Det er derfor viktig at en avtale om veirett er tilstrekkelig spesifikk hva angår partenes rettigheter. Av hensyn til etterprøvbarhet anbefales det at avtalen er skriftlig, og at avtalen tinglyses. Er avtalen tilstrekkelig tydelig og konkret, skal det som avgjørelsen fra lagmannsretten viser til gjengjeld mye til for at den ene parten kan sies å ha vunnet en utvidende rett.

Dersom avtalen er ikke er konkret, vil avtalens innhold kunne bli supplert av formålsbetraktninger og en avveining av partenes behov i dag. Får å få vurdert egen rettsstilling kan det i slike tilfeller være fornuftig å søke juridisk bistand.

Ønsker du våre oppdateringer?

Ja, takk!

Vi i Ræder Bing brenner for faget vårt, og er levende opptatt av å dele kunnskap. Derfor vil vi oppdatere deg jevnlig med å sende siste faglige nytt samt invitasjoner til gratis seminarer. Fyll ut din kontaktinfo nedenfor og få tilsendt vårt nyhetsbrev.

Laster....