Nakne babyer, barneskuespillere og samtykkekompetanse

Babyen fra «Nevermind»

Søksmålet fra den nå voksne babyen som er avbildet på bandet Nirvanas album «Nevermind» fra 1991, har fått stor oppmerksomhet og gir et interessant eksempel på de komplekse spørsmålene rundt foreldres samtykkekompetanse.

Den nå 32 år gamle mannen ble avbildet som baby, naken i et svømmebasseng, svømmende mot en dollarseddel festet på en fiskekrok. Bildet ble deretter brukt som cover på Nirvana sitt album, som siden har solgt mer enn 30 millioner eksemplarer.

Ettersom babyen bare var fire måneder gammel da bildet ble tatt, var det foreldrene som samtykket til bruken på vegne av sønnen, mot en betaling på 200 dollar. I 2022, da babyen var blitt 31 år, gikk han til søksmål mot Nirvana med påstand om at han var blitt påført varig skade som følge av bildet, og at bruken av bildet måtte kategoriseres som barnepornografi.

Søksmålet ble først avvist av amerikanske domstoler med begrunnelse om at saken var foreldet ettersom det hadde gått for lang tid fra publiseringen til søksmålet ble reist, men i slutten av desember 2023 avgjorde en ankedomstol at saken likevel kunne behandles ettersom albumet ble utgitt på nytt i 2021.Foreldelsesfristen for denne utgivelsen begynte dermed å løpe ved nyutgivelsen. Søksmålet er derfor sendt tilbake til underrettsdomstolen, som må ta stilling til om foreldrene kunne gi tillatelse på vegne av barnet til slik bruk og om bruken av bildet vil kunne kategoriseres som barnepornografi.

Rekkevidden av foreldres samtykkekompetanse

Saken illustrerer viktige problemstillinger knyttet til rekkevidden av foreldres kompetanse til å gi samtykke på vegne av barn. For å forstå rekkevidden av foreldres samtykkekompetanse i Norge, må vi ta utgangspunkt i norsk rett. Innledningsvis, kan vi nok trygt slå fast at dette bildet neppe ville ha blitt kategorisert som barnepornografi under norsk rett. Det interessante spørsmålet fra Nevermind-saken er hvor langt foreldrenes samtykkekompetanse på vegne av barna strekker seg, og om barnet har mulighet til å reversere beslutningene når de blir eldre.

Særlig om film- og TV-produksjoner

Saken illustrerer en sentral problemstilling som særlig gjør seg gjeldende i film- og TV-produksjoner. Når en film eller TV-produsent skal produsere en produksjon, er de helt avhengige av at de involverte ikke trekker seg underveis i prosessen, og at de ikke krever å få produksjonen fjernet i etterkant. Det vil ofte være umulig å kunne fjerne bare én skuespiller uten at dette går utover hele produksjonen, og dermed alle andre som har investert tid og penger i prosjektet. Dette illustrerer hvor viktig det er for produsenten å sikre at foreldrenes samtykke er gyldig, også etter at barnet har blitt voksen. 

Men hvordan kan produsentene egentlig sikre seg at samtykke er og forblir gyldig? Etter norsk lov har barnet nemlig rettigheter som foreldrene ikke kan overstyre, og det er derfor ikke fritt frem for foreldrene å gi samtykke på vegne av egne barn. Det er også andre «feller» som kan medføre at samtykket ikke er gyldig, f.eks. vil foreldreansvar være et annet viktig aspekt å vurdere når det gjelder foreldrenes samtykkekompetanse.

Foreldreansvar

Der foreldre har delt foreldreansvar, skal avgjørelser om barnet tas i felleskap. Det betyr at begge foreldrene må samtykke til at barnet kan delta i en film- eller TV-produksjon. Dersom bare én av foreldrene samtykket til barnets deltakelse i produksjonen, kan dermed barnet – om det senere skulle ombestemmes seg – hevde at samtykket var ugyldig.

I utgangspunktet gjelder et slikt foreldreansvar frem til barnet fyller 18 år, men det finnes noen unntak. Et eksempel, er at barn som har fylt 15 år selv kan inngå egne arbeidskontrakter, og dermed selv kan akseptere å delta i en film- eller TV-innspilling. Her må imidlertid filmens art hensyntas – er filmen/serien særlig belastende taler gode grunner for at både barnet og foreldrene bør samtykke også når barnet har fylt 15 år.

Barnets beste

Foreldres beslutninger om barnet skal gjøres i tråd med prinsippet om «barnets beste». Der det er grunn til å tvile på om dette er tilfelle, kan man risikere at samtykke er ugyldig og at barnets rettigheter går foran det foreldrene har samtykket til.

Et annet prinsipp fra barnelovgivningen, er at barnet i størst mulig grad skal bli hørt i foreldrenes beslutninger om dem, og dette gjelder selvsagt også der det er aktuelt at barnet skal delta i en film- eller TV-produksjon. Men det er ikke alltid barnet er enig i foreldrenes beslutninger i ettertid, og man kan altså risikere at barnet forsøker å reversere foreldrenes beslutninger i det de blir myndige, slik som i Nirvana-saken.

I Norge legger man til grunn at foreldre tar beslutninger på vegne av barn etter beste evne, og at barnets beste alltid er i fokus. Når foreldre på vegne av barnet aksepterer at barnet deltar i en film- eller TV-produksjon, inngår de en avtale om dette med produsenten, og avtalen er i utgangspunktet bindende for barnet også etter at barnet fyller 18. Så lenge foreldrenes beslutning er tatt i beste mening, og med barnets beste i fokus, skal det nok ganske sterke holdepunkter til for at barnet skal kunne motsette seg en slik beslutning når de blir voksne.

Særlig belastende bruk

Det er flere eksempler fra sosiale medier der foreldre har postet bilder av egne barn man trygt kan si ikke er i tråd med barnets beste. Et eksempel på dette, ble behandlet Høyesterett i 2019. I denne saken hadde en mor som var i konflikt med barnevernet etter en omsorgsovertakelse av datteren, blant annet delt bilder og videoklipp av datteren på sosiale medier som viste datteren i sårbare situasjoner. Høyesterett mente disse bildene var til skade for barnet, og at publiseringen var i strid med barnets rett til privatliv. Her var bruken så krenkende at den var i strid med straffeloven, og Høyesterett uttalte at foreldreansvaret aldri kunne strekke seg så langt at foreldre kunne samtykke til en bruk som krenket barnets privatliv på en måte som er i strid med straffeloven.

Avgjørelsen er ikke overraskende, men den illustrerer på en god måte at det finnes yttergrenser for hva foreldre kan samtykke til på vegne av barn og hvordan hensynet til barnets beste må inngå når foreldre tar beslutninger på vegne av dem. Anvendt på film- og TV-produksjoner, skal det nok mye til før opptakene er så belastende at foreldre ikke har mulighet til å godkjenne bruken på vegne av barnet ettersom også produsenten og de andre involverte vil ha et ansvar her. På sosiale medier er det ingen som passer på, og risikoen for å dele krenkende bilder og videoer av barn er derfor vesentlig større enn den er i den profesjonelle film- og TV-bransjen.

Misbruk av klipp og bilder fra andre aktører

Et mer praktisk eksempel kan være at bilder og opptak fra en film eller TV-serie blir misbrukt av andre aktører. Dette kan få særlig store konsekvenser i de tilfellene det er snakk om bilder av barn, og særlig der bildene eller opptakene kan inkludere nakenhet.

Hvem sitt ansvar er det om bildene eller opptakene fra en innspilling havner i feil hender? Det er ikke mulig for en produsent å beskytte seg fra at klipp og bilder blir brukt til andre formål enn det som opprinnelig er tenkt. Så lenge bildene er offentliggjorte, kan i prinsippet hvem som helst kopiere og utnytte disse uten å klarere dette med produsenten, selv om de ikke har lov til det. Her er vi tilbake til den samme vurderingen som tidligere. Klipp og bilder som portretterer barn i særlig krenkende og belastende situasjoner bør ikke eksistere i utgangspunktet. Her har både produsentene og foreldrene et ansvar.

 Det kan også skje at bilder og filmklipp som i utgangspunktet ikke var krenkende blir misbrukt i en krenkende kontekst, eller at bildene redigeres til å bli mer belastende enn de opprinnelig var. I slike tilfeller bør både foreldrene og produsentene gjøre alt i sin makt for å få stoppet bruken av hensyn til barnet, men til sist vil det nok være den som utnytter bildene på en slik måte som må holdes ansvarlig.


Artikkelen har tidligere vært publisert i Finansavisen.