Høyesterett skjerper kravene til «skjulte» ansvarsbegrensningsklausuler

I 2019 ble det inngått en entreprisekontrakt mellom Rototec AS og Boligenergi AS om etablering av en energibrønnpark med 34 energibrønner i Engelsborg borettslag ved Carl Berners plass i Oslo. Partenes avtale bygget på standardkontrakten NS 8417 om totalunderentrepriseoppdrag, og det avtalte kontraktsvederlaget var på om lag kr 5 000 000.

Under gjennomføringen av det avtalte kontraktsarbeidet oppstod det omfattende setningsskader på bygningsmassen til borettslaget, samt på to nærliggende naboeiendommer. Det ble anslått at utbedringen av skadene ville koste mellom kroner 100 og 200 millioner å utbedre, altså 40 ganger høyere enn den avtalte kontraktssum.

Boligenergi AS, og deres forsikringsselskap Gjensidige, ble i tidligere rettsrunder idømt erstatningsansvar for setningsskadene. Spørsmålet for Høyesterett var om Boligenergi AS kunne kreve deler av kravet tilbake fra Rototec og If, eller om Rototec hadde sikret seg gjennom en ansvarsbegrensningsklausul inntatt i sine egne standardvilkår.

Høyesterett kom, i likhet med lagmannsretten, til at ansvarsbegrensningsklausulen ikke var bindende mellom partene. Boligenergi AS og Gjensidige kunne dermed fremme regresskrav mot Rototec AS og If for det idømte erstatningsansvaret. Høyesterett sluttet seg også til lagmannsrettens vurdering om at Boligenergi AS og Rototec AS var like mye å bebreide og at de derfor måtte bære halvparten av ansvaret hver i regressoppgjøret.

Dommen bygger på velkjente prinsipper i norsk avtalerett. Avtaler mellom profesjonelle parter skal som et utgangspunkt tolkes objektivt, med vekt på ordlyd, kontekst, avtalesystem og partenes behov for forutberegnelighet. Det ble likevel understreket av Høyesterett at også lojalitetsplikten i kontraktsforholdet vil ha betydning for hvordan avtalevilkårene presenteres mellom kontraktspartene.

Det som særlig fikk betydning for utfallet, var at Rototec AS ansvarsbegrensningsklausul innebar en vesentlig reduksjon av ansvar for tredjepartsskader, og dermed representerte et klart avvik fra de alminnelige ansvarsreglene i NS 8417. Nettopp fordi Rototec AS vilkår avvek så klart fra standardens utgangspunkt måtte vilkåret tydelig fremheves i avtaleforholdet for å binde motparten.

Høyesterett la vekt på at Rototec AS kun på generelt grunnlag hadde vist til sine standardvilkår, uten særskilt å fremheve innholdet overfor Boligenergi AS. Det hadde tilsynelatende heller ingen betydning at Boligenergi AS var kjent med standardvilkårene fra tidligere avtaler med Rototec AS.

Det ble også poengtert at ansvarsbegrensningsklausulen var plassert under overskriften «bestillerens forpliktelser», selv om den i realiteten gjaldt en begrensning av Rototecs eget ansvar. Dette bidro etter Høyesteretts oppfatning også til å gjøre ansvarsbegrensningen lite synlig og enda mer «bortgjemt».

Når et vilkår er så tyngende og avvikende fra standarden, og ikke var uttrykkelig synliggjort i tilbudet, kunne det ikke anses vedtatt mellom partene. Høyesterett uttalte også i forlengelse av dette at en eventuell uklarhet dessuten måtte gå ut over Rototec AS, som selv hadde utformet tilbudet.

Høyesterett gir en klar advarsel til profesjonelle aktører som ønsker å fravike standardkontrakter eller begrense eget ansvar gjennom egne standardvilkår og ansvarsbegrensningsklausuler. Det holder altså ikke å henvise til standardvilkår i et vedlegg, eller å plassere vilkåret et sted i kontrakten hvor motparten ikke forstår rekkevidden av det.

Dommen tydeliggjør hvor sterkt lojalitetsprinsippet står i norsk rett, og at plasseringen av et avtalevilkår kan få direkte betydning for om det blir ansett bindende eller ikke.

For aktører i næringslivet er den praktiske lærdommen enkel: Skal en ansvarsbegrensningsklausul gjelde, må dette fremheves og tydeliggjøres på en slik måte at det er mulig for motparten å oppfatte betydningen og konsekvensen av ansvarsbegrensningen.

Artikkelen ble først publisert i Finansavisen.