Blir streiken siste dytt for en utsatt serveringsbransje?

I en bransje som ofte opererer med små marginer og begrenset likviditet, kan en streik av denne typen og varigheten fort bli «spikeren i kista», og faren for konkurser i de berørte bransjene får en ikke ubetydelig økning.

På toppen av det hele, har Norges Bank nylig varslet at styringsrenten heves til 4,25 prosentpoeng, og samtidig signalisert én eller flere rentehevinger for å få ned inflasjonen. I tillegg til at serveringsbransjen får økte lånekostnader, må det forventes at høyere inflasjon og økte rentekostnader også vil svekke forbrukernes kjøpekraft. Når forbrukerne får en svekket kjøpekraft, vil dette normalt få innvirkning på hvordan forbrukerne prioriterer å bruke pengene sine, og utgifter til hotell-, restaurant- og kafébesøk vil ofte nedprioriteres.

Økte utgifter og reduserte inntekter er en dårlig kombinasjon, og særlig for de bransjene som allerede jobber med tynnslitte marginer. Dette stiller enda høyere krav til selskapets ledelse, og (ytterligere) besparende tiltak bør vurderes.

Dersom selskapets ledelse til enhver tid har kontroll på kostnadssiden, og ikke bare i perioder hvor likviditeten eller lønnsomheten er svekket, vil dette normalt bidra til å redusere risikoen for at virksomheten havner i en insolvenssituasjon. Dersom selskapets ledelse derimot ikke har kontroll på virksomhetens inntekter og utgifter i tide, kan konsekvensen være at selskapet må foreta større, akutte endringer enn det som ellers hadde vært nødvendig, og dette kan gjøre det vanskelig å komme tilbake til «normalen» igjen.

Selskapets ledelse bør kartlegge virksomhetens økonomi og utarbeide et likviditetsbudsjett basert på forventede inntekter og utgifter. Budsjettet bør følges opp og justeres fortløpende. Har styret god oversikt over selskapets økonomiske situasjon og kan fremlegge dokumentasjon ovenfor kreditorer og banker, vil det være enklere å fremforhandle avtaler. Selskapets ledelse bør derfor sørge for at virksomheten har god dialog med kreditorer, leverandører og banker, og jobbe for å finne løsninger med disse, for eksempel ved å få utsatt betalingsfrister eller reduksjon av husleie, enten midlertidig eller permanent. Også permisjoner og andre lønnsbesparende tiltak bør vurderes, dersom dette er forsvarlig og i tråd med arbeidsrettslige regler.

Offentlige krav vil normalt være utfordrende å forhandle ned, men betalingsutsettelser og betalingsavtaler kan være et alternativ. Manglende betaling av skatt og merverdiavgift til forfall er imidlertid et svært dårlig alternativ, idet dette ofte leder til konkurspågang fra Skatteetaten innen relativt kort tid sammenlignet med kreditorer i privat sektor.

Ledelsens ansvar har også en juridisk side. Styret har en lovbestemt handlingsplikt dersom selskapets økonomiske situasjon tilsier at drift ikke lenger er forsvarlig, og selskapet ikke lenger kan betale sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. I et slikt tilfelle kan styret ha plikt til å begjære oppbud, for å unngå å bli holdt ansvarlig for eventuelle ytterligere tap som selskapet påfører sine kreditorer.

Dersom selskapet først befinner seg i en såpass alvorlig økonomisk situasjon, hvor alternativet er konkurs, bør styret også vurdere om selskapet skal forsøke å gjennomføre en restrukturering, eller til og med begjære åpning av rekonstruksjonsforhandlinger, for å se om virksomheten kan reddes. Utfordringen med en rekonstruksjonsprosess er imidlertid at dette krever en del likviditet, enten fra løpende drift og / eller som innskudd fra aksjonærer eller andre, og dette har dessverre ikke alle virksomheter anledning til. Spesielt ikke i en situasjon hvor rentehevinger og streik samtidig legger ekstra press på lønnsomheten.

Artikkelen ble først publisert i Finansavisen.