Spiller du- eller gambler du?

Konkurranser og premietrekninger er blitt et vanlig virkemiddel for å skape aktivitet rundt digitale spill og tjenester. For eksempel kan en bruker motta et lodd ved å logge inn, fullføre oppgaver eller bruke tid i det aktuelle spillet. Vinnere trekkes tilfeldig, og premien kan være fra digitale produkter til reiser, biler eller andre verdifulle gjenstander. Slike konkurranser kan ligne et tradisjonelt lotteri. Det betyr likevel ikke nødvendigvis at det er et pengespill etter norsk rett.

Tre vilkår må være oppfylt for at en aktivitet skal regnes som pengespill. Deltakeren må kunne vinne en premie av økonomisk verdi, resultatet må være helt eller delvis tilfeldig, og deltakeren må yte en innsats. De to første vilkårene vil ofte være enkle å konstatere i en tilfeldig premietrekning.

Vanskeligere er vurderingen av om deltakeren har ytt en «innsats». Betaler deltakerne penger for å få en vinnersjanse foreligger det en innsats. Det samme kan derimot gjelde dersom betalingen skjer med verdier som kan veksles inn i vanlige penger. Et eksempel kan være at deltakeren bruker en digital gjenstand som kan selges for penger, som betaling for et lodd i trekningen.

Vurderingen blir mer sammensatt når deltakeren ikke betaler penger, men må utføre en aktivitet. Et typisk eksempel er at alle brukere får ett gratis lodd ved innlogging, mens flere lodd kan opptjenes gjennom spillet. Tid og aktivitet er ikke automatisk en innsats i lovens forstand. Forarbeidene til pengespilloven viser blant annet til at personopplysninger, tid brukt på å se reklame og et dataspills egen valuta kan falle utenfor innsatsbegrepet.

Det sentrale er om deltakeren gir fra seg penger eller andre verdier som kan veksles inn i penger. En konkurranse kan derfor falle utenfor pengespillovgivningen dersom alle deltakere får en reell og gratis vinnersjanse, og ytterligere vinnersjanser bare opptjenes gjennom moderat aktivitet uten betaling.

Det hjelper ikke nødvendigvis å tilby én gratis deltakelsesmulighet dersom brukerne samtidig kan kjøpe flere vinnersjanser.

Arrangøren bør likevel se nøye på hvordan ordningen faktisk fungerer. Det er den reelle sammenhengen mellom betalingen og vinnersjansen som er avgjørende, ikke betegnelsene i konkurransevilkårene.

Hvis konkurransen ikke innebærer noen innsats, faller den normalt utenfor pengespilloven. Da kreves det som utgangspunkt verken tillatelse etter pengespillregelverket, forhåndsregistrering hos norske myndigheter eller en norsk agent.

Sweepstakes, lootbokser og skinbetting illustrerer hvordan grensene mellom dataspill og pengespill utfordres. Felles for disse er at de ofte markedsføres som spill eller konkurranser uten kjøpsplikt.

Dette befinner seg i en gråsone i norsk pengespillovgivning. Skinbetting er det tydeligste risikoområdet. Brukes skins som innsats i spill eller veddemål, og kan de kjøpes, selges eller byttes mot penger, vil både innsatsvilkåret og premievilkåret lettere være oppfylt.

En premietrekning vil normalt falle utenfor pengespillovgivingen dersom deltakelsen er reelt gratis, men vurderingen kan bli en annen dersom vinnersjanser kan erverves direkte eller indirekte mot betaling. Den rettslige vurderingen avhenger ikke av betegnelser arrangøren bruker, men av om deltakeren risikerer en økonomisk verdi for muligheten til å vinne noe som har økonomisk verdi.

Før lansering bør arrangøren kartlegge alle måter deltakerne kan få vinnersjanser på, og undersøke om noen av dem har en direkte eller indirekte forbindelse til betaling.

Oppsummert: En tilfeldig gratis trekning med verdifulle premier er ikke nødvendigvis et pengespill. Men dersom vinnersjansen kan kjøpes – direkte, indirekte eller gjennom verdier som kan gjøres om til penger – kan konkurransen omfattes av pengespilloven. Da kan konsekvensen være at den ikke lovlig kan tilbys uten særskilt tillatelse.

Artikkelen ble først publisert i finansavisen.