Hytteforbudet kommer aldri igjen

Hytten er for mange av oss en viktig del av hjemmet vårt. Det første mange tenkte når pandemien brøt ut var å komme seg i sikkerhet på hytta, langt unna byene, der befolkningstettheten og smitten blir størst.

Overraskelsen ble nok derfor stor for flere når det kom et nasjonalt forbud mot å overnatte på hytten, dersom hytten er i en annen kommune. Forbudet skapte naturlig nok sinne og frustrasjon hos mange hytteeiere. Media elsket naturlig nok konflikten og fremstilte hytteeierne som rikfolket som ikke ville delta i noen dugnad.

Det er i krisesituasjoner at våre grunnleggende rettigheter blir utfordret. Det er derfor i slike situasjoner det er aller viktigst å passe på at ikke disse rettighetene krenkes. Hytteforbudet er derfor langt mer interessant og viktig ut ifra et demokrati- og rettstatsperspektiv, enn bare spørsmålet om det var viktig å få reise på hytten. Det var også grunnen til at jeg gikk ut i TV2 og sa at hytteforbudet har ikke hjemmel i loven og er et brudd på Grunnloven og menneskerettighetene våre.

Retten til bevegelsesfrihet er slått fast i både Grunnloven og de Europeiske menneskerettighetene (EMK). Vernet om eiendomsretten er også beskyttet av både EMK og Grunnloven. Grunnloven § 106 sier:

 «Alle som oppheld seg lovleg i riket, kan fritt ferdast innanfor grensene og velje bustad»

Smittevernloven åpner likevel opp for å ilegge innbyggerne i Norge visse restriksjoner ved en pandemi. Men tiltakene er begrenses av smittevernloven § 1-5 som sier:

«Smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Ved iverksettelse av smitteverntiltak skal det legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltakene gjelder.

Tvangstiltak kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep».

Smittevernloven stiller altså opp to kumulative vilkår for inngrep i rettet mot private. 1. Det må foreligge en klar medisinfaglig vurdering og 2. Inngrepet må være forholdsmessig.

På tidspunktet for hytteforbudet forelå det ingen klare medisinfaglige vurderinger bak forbudet. Kommisjonen har fått tilgang til alle dokumenter, også Regjeringsnotater, som normalt sett ikke er offentlig. Der kunne kommisjonen lese at hytteforbudet først og fremst er fremmet fordi et flertall av Fylkesmennene har rapportert inn at flere kommuner ønsket et slikt forbud.

Først den 31. mars har kommisjonen sett at regjeringen har vurdert forbudet opp mot Grunnloven og EMK. Likevel forlenget regjeringen hytteforbudet ut påsken, fordi Helsedirektoratet var bekymret for påsken. Heller ikke på dette tidspunktet foreligger det noen klar medisinfaglig vurdering, og formålet med hytteforbudet er ikke å forhindre smitte, men unngå en overbelastning av lokalt helsevesen, som på dette tidspunktet praktisk talt hadde ingenting eller lite å gjøre. Det ble heller ikke gjort vurderinger av konsekvensene av at alle måtte oppholde seg i byene under hele påsken og hva slags risiko for økt smittespredning det ville medføre.

Hytteforbudet var et feilskjær i kampen mot Koronaviruset. Forbudet var et uforholdsmessig inngrep mot eiendomsretten og retten til bevegelse i landet vårt. Selv om liv og helse er viktigere enn å reise på hytten, er det viktig å ivareta grunnleggende rettigheter for befolkningen også i krisesituasjoner. Smittevernloven kommer helt sikkert til å bli revidert etter denne pandemien slik at vi skal stå bedre rustet til en eventuell ny pandemi. Neste gang vil vi nok være bedre forberedt, men et nasjonalt hytteforbud vil vi nok aldri oppleve igjen.