Arbeidsgivers ansvar for reisesikkerhet stopper ikke ved grensen

Norske offentlige og private virksomheter sender ansatte til stadig mer uforutsigbare deler av verden. Eksempler er Ukraina, samt land i Vest-Afrika og Midtøsten. Samtidig fraråder UD reiser til et rekordhøyt antall land. Likevel mangler mange virksomheter en systematisk håndtering av risiko knyttet til tjenestereiser og arbeid i utlandet.

Da USA nylig angrep mål i Iran, måtte flere norske virksomheter raskt vurdere evakuering av egne ansatte. I andre deler av verden kan virksomheter stå overfor scenarier som terror, gisseltaking, politisk uro eller væpnede konflikter. I land med lavere risiko kan ansatte bli utsatt for alvorlige hendelser som voldskriminalitet, ulykker eller akutte medisinske situasjoner.

Konsekvensene av mangelfull sikkerhetsstyring ved tjenestereiser kan være både menneskelige, omdømmerelaterte og økonomiske.

Mange virksomheter behandler likevel reiserisiko fortsatt som et administrativt spørsmål om bestilling, forsikring og logistikk. Reisesikkerhet er imidlertid ikke lenger et nisjetema for HR- eller sikkerhetsavdelingen. Ansvaret for den ansattes sikkerhet ligger hos virksomhetens ledelse, og må håndteres på linje med andre kritiske operasjonelle risikoer.

Reisesikkerhet handler i praksis om å definere hvilken risiko virksomheten er villig til å ta – og hvilken den ikke kan akseptere. Slike vurderinger kan ikke overlates til den enkelte ansatte eller til tilfeldige beslutninger i linjen.

Arbeidsgiver er til enhver tid forpliktet til å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, både for sine ansatte og for innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere. Dette

ansvaret gjelder også når arbeidet skjer utenfor Norges grenser. Samtidig stiller forsikringsordninger i økende grad krav til at virksomheten kan dokumentere et aktivt og systematisk arbeid med håndtering av reiserisiko.

Det betyr at arbeidsgiver må sørge for en systematisk håndtering av reiserisiko. Den internasjonale standarden ISO 31030 gir et praktisk rammeverk for hvordan virksomheter kan arbeide systematisk med reisesikkerhet. Selv om ISO 31030 ikke erstatter arbeidsgivers lovpålagte plikter, er standarden et nyttig verktøy for å omsette arbeidsgivers HMS-ansvar til praktiske rutiner.

Risiko skal kartlegges, vurderes og følges opp – før, under og etter reisen. Vurderingene må bygge på mer enn UDs reiseråd. Lokale sikkerhetsforhold, politisk ustabilitet, kriminalitet, medisinsk beredskap, naturhendelser, digitale trusler og sanksjonsrisiko kan være avgjørende.

Risiko avhenger også av personen som reiser. Helse, erfaring og språkkompetanse kan påvirke eksponeringen. Arbeidsgiver må også sørge for at den ansatte er godt forberedt, kjenner rutinene og vet hvordan de skal handle dersom situasjonen endrer seg.

Når ansatte sendes til områder med forhøyet risiko, må ledelsen ha tydelige svar på sentrale spørsmål: Hvem godkjenner reisen? Hvilke tiltak skal iverksettes for å redusere risiko? Hvem følger med på situasjonsbildet og fange opp alvorlige hendelser? Hvem har beslutningsmyndighet dersom situasjonen endrer seg? I mange virksomheter er svarene på slike spørsmål uklare og uten forankring hos virksomhetens ledelse.

Dersom virksomheten ikke har tilstrekkelige systemer for risikovurdering og oppfølging av ansatte på reise, risikerer arbeidsgiver både overtredelse av arbeidsmiljøloven, krav om erstatning fra den ansatte, og manglende oppfyllelse av forsikringsvilkår.

Geopolitisk uro og økt usikkerhet innebærer ikke at arbeidsgivere skal slutte å sende ansatte ut i verden. Men arbeidsgivers ansvar stopper ikke ved grensen – og det gjør heller ikke kravet til god risikostyring.

Artikkelen er skrevet av senioradvokat Sunniva Nicole Rebbestad og spesialrådgiver sikkerhet Tom Haakenstad ved Aeger Group, og ble først publisert i Finansavisen.